Dag nr. 2 med hjemmestedstrening

I går, når vi gikk hjem fra restaurantbesøket, gikk samboeren min med oss og han viste treneren den veien han mente kunne være lettest å lære. Det var de enige i og i dag trente vi på den nye veien. Jeg synes at den var enklere å forstå og den hadde flere holdepunkter. Vi har en liten utfordring, som vi trolig kommer til å mestre bedre etter hvert, å finne riktig sti ned for å komme dit vi skal. På den stien er det også mulighet for luftning. Etter stien er det så å si rett frem, til vi møter et gjerde og deretter til venstre og langs en hovedvei. Når hovedveien er krysset, kan jeg velge å gå opp et par trappetrinn til Kiwi eller ta til høyre mot bybanen. Vi trente litt med å finne frem på bybaneperrongen. Jeg skal søke en trapp og deretter følge en kant. Dette synes jeg var litt vanskelig. Vi skulle egentlig ha trent en omgang til på ruten men da begynte jeg å få smerter i ryggen etter å ha gått aktivt i 5 timer. Ryggen min er ikke fullstendig «restituert» etter fallet, selv om jeg til daglig ikke har smerter. Vi løste dette med at førerhundtreneren viste samboeren min hvordan jeg skal gå ved bybaneperrongen. Jeg må få litt hjelp av ham til å få det inn i hodet.

Det er flere ting jeg har fått bevisstgjort i løpet av disse to dagene. Én av de er at jeg skal være mer bestemt og Flex skal kun ta seg av å gå unna hindringer. Her ser jeg også feilen jeg da har gjort når jeg har gått feil i byen. Jeg har rett og slett stolt for mye på ham. Skjerpings. Han reagerer også mye på andre hunder og treneren foreslo at når jeg sitter på bybanen, skal jeg ha foten på kobbelet i fall han skulle utagere mot andre hunder. Om dette fortsatt blir et stort problem, sa treneren at hun kunne komme tilbake en dag og vi kunne trene ved å bruke grime.

Konklusjonen på disse to dagene, som innebar tre timers obligatorisk oppfølging for 3. og siste året samt ordinær oppfølging i forbindelse med flytting til nytt sted, er at vi fungerer godt sammen. Flex fungerer godt både i sele og utenfor (lydighet). Vi ble godkjent – i år også.

Jeg må ta kontakt med Førerhundutvalget i NAV og be om et nytt selestykke. Klipsen som holder bukreimen på plass har blitt noe «slarkete» og løsner i ny og ne.

Og til sist må jeg få lov til å nevne: Solen har strålet ned fra en skyfri himmel begge dagene, selv om det er i Bergen 🙂

Dag nr. 1 med hjemmestedstrening

I dag tidlig fikk jeg se min kjære etterlengtede Flex igjen. Det var utrolig godt å se ham og gjensynsgleden var stor fra begges sider. Førerhundtreneren og jeg satte oss ned for å legge en plan for dagen og vi så på noen kart samboeren min hadde laget til. Vi gikk først en runde hvor treneren hadde Flex i bånd og hvor han kunne snuse litt mens vi ble enige om holdepunkter og jeg ble vist veien. Vi gikk inn på Kiwi og gjorde oss kjent med veien til kassene der. Når vi kom hjem igjen, tok vi oss en halv time med sjokoladekake og kaffe, før vi gikk ut på vår første tur i sele. Den første strekningen kan jeg ganske godt siden det var der jeg luftet ham før han kom til førerhundskolen i april. Jeg har litt problemer med å huske når vi skal svinge til «klokken 2» og «klokken 11». men det kommer seg. Flex er flink til å søke opp stolper, også når jeg ikke ber om det og det er tydelig at han kjenner seg raskt igjen.

Vi tok tre timers pause fra kl. 13.00. Da sovnet både Flex og jeg. Det var mange nye inntrykk som skulle fordøyes for oss begge. Jeg og treneren hadde litt lydighet når hun kom tilbake kl. 16.00. Gå fot, apport og marsj på plass. Flex er flink til marsj på plass og han kan gå fot når han selv vil. Apporteringen er det så som så med. Etter appell gikk vi til bybanen. Da må vi gå samme vei som til Kiwi, men krysse gaten og fortsette bortover i samme retning. På bybanen så Flex en annen hund og bjeffet og ville mot den andre hunden. I sentrum spanderte jeg en middag på treneren og samboeren min. Treneren sa at det kunne se ut til at han reagerer mer på mørke og brede hunder enn lyse hunder. Mulig han har opplevd noe negativt med en mørk hund og at det er det som sitter igjen? Han reagerte på samme måte da det kom på en annen hund på bybanen på vei hjem, men denne hunden var lys.

Strekningen hjem gikk rimelig bra, men det var et par steder jeg bommet på retningen. Vi skal holde kant et stykke og det er noe vi må jobbe med. Jeg må stoppe hyppig for å kontrollere om vi har gått bort fra kanten eller ikke. Det kontrollerer jeg med markeringsstokken.

1. årsoppfølgning

I dag kom førerhundinstruktøren. Vi åpnet vårt samarbeid som vi pleier, nemlig med en kopp kaffe og hvert sitt stykke hjemmelaget krydderkake. Forrige gang serverte jeg en kjøpt såkalt Oreokake, men det tror jeg var nougat og noe annet de hadde presset sammen. Da tenkte jeg «aldri mer!. Heretter blir det hjemmelaget kake. Vi planla turen for dagen.

Vi gikk og Flex fikk tisse litt før vi gikk med retning mot bybanen. I dét vi runder hjørnet, kom det en jente med den lille hunden løs, og den hunden gneldret til og Flex synes dette var interessant og fór fra meg. Håper den jenta fikk seg en liten lærepenge. Men Flex tok opp konsentrasjonen igjen. Det synes jeg er flott med hunder – «ute av syne, ute av sinn». Vi gikk videre og når Flex fant stolpen for å krysse bybanesporet, rullet det forbi en bybane som stilte seg opp. Flex søkte dør og dessverre hadde jeg ikke gått langt nok bort på perrongen for å komme til en midtre døren. Jeg strevde litt med å finne et sete. Der hvor det så greit ut, var ikke greit pga. hjulene. Det ble til at vi fant et klappsete langs veggen. Vi kom oss ut på Danmarksplass hvor vi møtte en av hjelpetrenerne til Hordaland Førerhundklubb. Han var med og viste vei. Kvelden før hadde jeg repitert ruten i hodet sammen med min kjære, så var det å få det praktiske til å fungere med mitt hode. Nede i undergangen kommer jeg til å følge veggen både på veien til og på retur. Jeg synes ruten er litt vanskelig på vei tilbake, men jeg vet nå at vi må holde retning, hvis ikke når vi ikke undergangen. Jeg har ikke vært til fysioterapeuten på over et halvt år, og jeg håper vi vil få det til.

Vi gikk inn i en resepsjon og tok hver vår kopp med kakao, som var vann med kakaosmak… 😉 Jeg har en liten sammenleggbar vannskål i silikon på 13 cm i diameter og Flex fikk også tilbudt vann og tok et par slurker. Skålen tar svært liten plass i håndvesken.

Vi tok bybanen tilbake. Flex er trygg og vet hvor vi skal når vi krysser ene sporet og skal direkte til høyre opp på plattformen. Denne gangen var bybanen litt fullere og jeg valgte å stå. Det er ingen som skal av på venstre side hvor ingen skulle ut eller inn, og der kan jeg stå og holde meg i en stolpe. Det var en dame som tilbød sitteplassen sin, men jeg takket nei – det er bare øynene det er noe galt med…

Vel fremme gikk vi mot å krysse hovedveien, men med «søk stolpe», kom vi til feil stolpe, jeg forsøkte kommandoen på nytt og da fant han riktig stolpe. Vi tok seansen på nytt og på første forsøket gikk han selvsagt til stolpen hvor han fikk godbit. Krysset og tok retningen mot dyreklinikken. Det er en enkel rute på 1,5 km hvor det kun er en krysning i tillegg til et dobbelt felt når vi nærmer oss dyreklinikken. Jeg stoppet opp når Flex stoppet for kanten på hjørnet til skomakeren («skomakerkanten») og sa til instruktøren: «Herifra kan jeg ikke veien videre». Instruktøren sonderte terrenget. Tidligere har jeg gått i bilveien, men jeg har ikke vært tilfreds med den løsningen. Instruktøren mente at vi kunne forsøke å gå på parkeringsplassen. Der sto biler parkert og noen var i bevegelse, men alle bilister viser stor respekt for en førerhundekvipasje. De kjørte sakte og Flex fant veien og kanten opp til fortauet. Mange interessante lukter og barna i barnehagen lekte med ball osv. Jeg talte 18 skritt og vi gikk ned fra fortauet og søkte dør. Vi gikk bevisst ikke inn, men tok strekningen tilbake. Vi gikk på parkeringsplassen og kom til «skomakerkanten». Jeg følte ikke behov for å ta den strekningen på nytt. Det ble en bra avslutning på en rute hvor jeg føler jeg har kontrollen.

Jeg forklarte instruktøren at jeg hadde problemer med å finne tilbake til «skomakerkanten» når vi kom ut fra kjøpesenteret på andre siden av gaten. Vi fant døren og Flex ville gjerne gå inn på senteret, men ikke i dag, og vi snudde. Løsningen var enkel. Ned en kant og 4-5 m. til høyre og vi gikk direkte mot «skomakerkanten». Ikke vanskeligere enn det. På returen trengte han en luftning og deretter rett hjem. Flink gutt.

Nå ligger Flex på ryggen i sengen sin med ene labben oppetter veggen og snorker høylytt. Jeg tror og håper han har hatt en fin dag med mye konsentrasjon.

Jeg har hatt mye med førerhundinstruktøren å gjøre både når jeg fikk Larissa og nå når jeg fikk Flex. Han har vært på samtreningskurs og hjemstedstrening, og dessverre går han av med pensjon dette året. Kanskje var dette siste gang vi møtes? Vi kommer nok til å holde kontakten, om ikke annet, så på Facebook. Takk for et flott og lærerikt samarbeid.

Til legen i regnet

Jeg tok på regnjakke på meg selv og «regnkappe» på Flex og dermed gikk vi til legekontoret. Flex var flink i dag. Han ville vel og merke krysse hovedveien. Det er litt mer spennende der, og bilene stoppet, for de trodde vi skulle krysse veien… Litt flaut… Siden jeg synes strekningen er så lang å gå, begynte vi å jogge. «En mann med hund, en mann med hund» hørte jeg noen si og vi slakket på farten. «Nå passerer jeg deg med en hund på din venstre side». Flex ville selvfølgelig prøve å hilse. Så utrolig flott og fornuftig gjort av denne mannen. Han gjorde sitt til at jeg kunne kontrollere Flex. Noen hundeeiere smyger seg forbi og later som om de er luft.

Vi jogget videre. Flex var ganske våt på hodet og bein, men ellers tørr. Jeg lot ham ligge med regnfrakken på inne på venterommet og legekontoret. Den var blitt så skitten at det hadde blitt mer gris om jeg hadde tatt den av ham. Ut i regnet igjen. Ingen ting å bemerke på veien. Han er flink når vi passerer det noe ujevne underlaget med grus. Da går han litt skrått fremfor meg. Jeg vet ikke om han kikker bak på meg – eller kanskje det er jeg som er innbilsk. Vi gikk videre på butikken. Jeg tenkte det gikk fint siden vi kun skulle ha tre ting. Flex fant stolper og ledet meg flott mellom to biler. Jeg sa at jeg ville ha 400 g torskefilet, tre appelsiner og ett eple. Når jeg kom hjem, hadde jeg fått 500 g laks – det lønner seg visst å ha handleliste… På vei hjem lot jeg Flex gå litt lenger før jeg sa «søk post», og da gikk han direkte til postkassen. Han er flink til å finne veien opp og ledet meg flott mellom utstyr til arbeiderne som jobber utenfor her for tiden. Men våte var vi! Siden regnfrakken dekker rygg og lår i tillegg til brystkassen, var det buk og bein, i tillegg til hodet som ble litt «leke-kosing». Jeg måtte gå og skifte skjørt… Når man går med en førerhund like ved venstre bein, kan man bli ganske våt og skitten. Vel, vel, godt å komme hjem.

Jeg hadde en lang og fin samtale med førerhundinstruktøren som har hatt oppfølgingen med meg og Flex. Vi snakket litt om møte med andre hunder og hva jeg skal gjøre med Flex og denne kakespisingen han har begynt med. Jeg kommer til å legge et par gode middagspølser på ytterst på kjøkkenbenken og binde en tråd fast i pølsen som har bundet skjeer o.a. metall som lager lyd, som han da får i hodet, ned på gulvet og med mye bråk. Når jeg hører det, skal jeg si med streng stemme f.eks. «hva gjør du nå? eller «nei, gi faen Flex» (det siste var mitt forslag). Om det der repeteres et par ganger er det lov å håpe at han blir kurert, eller kanskje han finner ut at det er forskjell på pølse og kake?

Hunder og sitrusfrukter

I dag gikk Flex og jeg til butikken. Han var litt snusete i dag, særlig når han søkte opp de stolpene jeg ba ham om å søke opp. Kanskje min feil som ikke hadde godbiter med meg i lommen? En trener anbefalte meg å gi godbit høyt oppe på stolpen, og det hjalp faktisk. Nå kan han tydeligvis veien til kassen, men i dag sto det en dame på en liten gardintrapp og stablet varer. Hun hjalp meg med å finne varene jeg hadde skrevet opp på handlelisten. På vei hjem ba jeg Flex om å søke opp postkassen, og den var så full at jeg bare fikk med meg et par ting. Hehe, når min kjære kom hjem, viste det seg at jeg hadde vært i naboens postkasse… Siden det bare var reklame, valgte vi å la det gå i søpla… Når jeg satte inn varene i kjøleskapet mistet jeg den ene posen med appelsiner på gulvet og det manglet en. Jeg kunne ikke finne den, men jeg hadde jo igjen 7 stk., så jeg skulle klare meg. Min kjære fikk finne den når han kom hjem… Når vi skulle spise middag, ba jeg Flex om å gå på plassen sin, slik han pleier når vi spiser, men i dag var han motvillig. «Det ligger noe der» sa min kjære. Og jo, der lå det en appelsin som var bitt på samt et uthulet appelsinskall etter at saften av den halve appelsinen var presset ut. Jeg trodde at hunder ikke likte sitrus i det hele tatt…

Flex er tilbake!

Etter en skade har Flex vært på Veiviseren siden slutten av november. I dag kom førerhundinstruktøren ca. 10.30 med Flex. Gleden var fra begges side ved gjensynet. Først snakket vi litt sammen og jeg serverte kake for at Flex var kommet hjem igjen. Jeg hadde kjøpt en såkalt Oreokake fra ferskvaredisken på Coop, men nei, takke seg for hjemmebakst! Vel, vi gikk ut og til dyreklinikken. Det er en strekning på noe under 3 km turr/retur. På returen gikk vi også innom treningsstudioet og legekontoret, siden det var på veien. Vi ble mildt sagt ganske våte. Førerhundinstruktøren hadde bare positivt å si om hundehold, lydighet, seleferdigheter og samspillet. Han er en trygg førerhund, selv i tung trafikk og anleggsområder, hvor det er mye støy. Jeg føler, og det mente også instruktøren, at vi begynner å bli et team. Vi utfyller hverandre. Flex er flink førerhundteknisk og har en god hukommelse. Vi har gått turen til dyreklinikken én gang etter at vi gikk der med hjelpetrener, og jeg synes det gikk bra. Noen detaljer som var borte for meg, men nå har jeg ikke gått der siden november.

I hverdagslydighet i hjemmet er jeg konsekvent og Flex vet hva som gjelder. Jeg mener at det er da man får en trygg hund. Om det er OK å være i sofaen på fredag, men ikke på lørdag når vi har gjester, blir hunden forvirret. Den forstår ikke hvorfor den får lov en dag og ikke en annen. Da får man en usikker hund. Flex vet at hans plass er på gulvet og han har sin egen plass i hjørnet i stuen og i sengen sin i gangen.

På slutten av NAV-skjemaet hvor det skulle stå hvor mange timer han hadde brukt på oss, skrev han: «3 timer i regn, regn og bare regn». Den mannen har en herlig humor!

Oslo-tur og trene på å gå under stoler

I dag dro vi til Oslo for å øve på ruten vi skal gå på under godkjenningen. Først gikk jeg med førerhundtreneren til Flex og han var flink. Det var jeg som gjorde feilene. Når jeg har krysset «trikkegaten» (som jeg kaller den), synes jeg at vi går til venstre, men jeg må bare tvinge hodet mitt til å tenke at vi går rett frem. Jeg er litt usikker særlig på siste del av ruten etter at vi har luftet i parken, men jeg tror det skal sitte etter hvert. Til lunsj spiste jeg en god og krydret toast, før det bar ut igjen med instruktøren. Jeg tenkte mens jeg gikk at det var en herlig følelse å gå i det tempoet jeg selv ønsker, og ikke måtte begrense farten fordi jeg går med en stokk og skal forsere ulike hinder, vite retninger, følge kanter, finne kanter over veier osv. Nå holder jeg i et selehåndtak og hunden leder meg forbi hinder og tar opp igjen retninger (stort sett), men det er hele tiden jeg som må vite når vi skal rett frem, når vi skal til høyre eller venstre. Jeg og instruktøren ble stoppet i det vi skulle ut av parken, og hun hadde mange spørsmål. Vi svarte kortfattet på alle hennes spørsmå, men etter 7-8 minutter sa instruktøren at vi måtte gå videre.

Førerhundtreneren til Flex hadde en interessant teori på hvorfor han ville hoppe opp i sengen. Det var der det luktet mest av meg og han har knyttet seg sterkt til meg. Nå når vi kom tilbake, har han ligget i sengen sin uten forsøk på å hoppe opp i sengen, også når jeg har gått ut av rommet – og i dag har vi fått skiftet på sengene. Kanskje trenerens teori stemmer?

Vi dro til et åpent sted der vi slapp en og en hund av gangen. To ganger rev Flex meg over endes, fordi han ville løpe mer… Ikke så flink gutt akkurat der…

Etter middag, gikk jeg og instruktøren inn på et siderom og trente på at Flex skulle under stolen. Det er praktisk både på tog, buss, trikk/bybane og fly. Nå tror jeg kanskje at Flex er såpass stor at vi må ha to seter på et fly, men det får vi se. Jeg synes det var artig å se hvordan man lærer en hund en ny øvelse kun med godbiter og ros. Instruktøren ga Flex en godbit langt under en stol, slik at han måtte krype under stolen for å få godbiter. Dette ble gjentatt. Jeg satte meg ned og ga ham en godbit under stolen og ros. Vi tok 10 minutters pause og vi gjentok øvelsen, men la til ordet «under». Da skal han koble ordet «under» til å gå under stolen. Til slutt ble han liggende under stolen og slappet av. Vi skal trene mer i morgen.

Samtreningskurs neste

Nå nærmer samtreningskurset seg. Om drøyt to døgn er 5 blivende førerhundbrukere samlet på Veiviseren, alle spente, for å få utlevert sin førerhund. Hundene er nøye utvalgt for hver enkelt, men ønsker fra bruker teller også. Jeg hadde ønsket meg en soert, liten labradortispe, men som førerhundinstruktøren sa, er det ikke alltid man klarer å oppfylle alle ønsker. Jeg fikk en soert, liten hannhund. Jeg var skeptisk med en gang, men når jeg så at Flex la seg ned og slappet av etter hilsingen, fungerte godt i sele og roet seg etter seleturen og satt ostille og observerte omgivelsene, var mitt hjerte smeltet. Jeg er sikker på at vi vil bli et godt team. Jeg gleder meg til å treffe ham igjen og jobbe med ham.

Jeg har funnet frem hundesakene igjen. Jeg har ganske mye hundeutstyr, er vel konklusjonen. Jeg har en dyne oppi biabeden som jeg har vasket. Larissa kunne ikke ha dynen i sengen pga. husstøvmidd. Skal også vaske litt mikrofiberhåndklær og noen hundehåndklær. Plassere hundeutstyr i en kommode. Litt koselig å stelle i stand til en helt ny hund.

Jeg hørte at på onsdag var det testing av hundene som skal leveres ut på dette kurset. Da må førerhundtreneren gå en rute i Oslo med blindfold over øynene. Jeg tror og håper at Flex ble godkjent.

Mimring fra samtreningskurs med Oda

Jeg sitter og mimrer tilbake når jeg var på samtreningskurs med Oda i mai/juni 2001. Etter at vi hadde fått middag, ble førerhundtreneren med meg opp på rommet sammen med den nye hunden, som var Oda. Der viste hun meg hvordan jeg skkulle gi Oda mat. Hun må sitte og vente på et «vær så god» som er det magiske ordet. Etterpå dro førerhundtreneren til nestemann som skulle få en hund. Når jeg og Oda ble alene på rommet, overså hun meg totalt, pep litt og kikket mot døra hvor treneren hadde gått ut. Det er en veldig stor omveltning – og forvirring for hunden i begynnelsen av samtreningskurset. Plutselig er det ikke den kjære treneren som holder i selehåndtaket, men en fremmed person. Sakte men sikkert blir forholdet mellom hund og ny bruker bedre. Gode og dårlige dager har man. Noen ganger er det lett å tenke «skal dette en gang gå bra». Det går som regel bra for de aller fleste.

Et par uker ut i samtreningskurset begynner treneren å fjerne seg mer og mer. Siden hunden er veldig opptatt av førerhundtreneren, er det viktig at hunden ikke forstyrres av treneren. Treneren løp derfor fra hushjørne til hushjørne, huket seg ned mellom biler og gjemte seg i busker. Når hun stod der bak buskene og fulgte med på meg som luftet Oda i en park, kom en politimann og henvendte seg til treneren med spørsmål om hva hun drev med. Hun måtte forklare mannen hvorfor hun så ut som om hun hadde skumle planer mot en blind førerhundbruker. Vi måtte le av dette i ettertid.