I midten av november ble jeg akutt innlagt på sykehus på Østlandet mens jeg jobbet på Hurdalsenteret. Hva skulle jeg da gjøre om jeg hadde hatt Larissa? Det hadde nok kommet til orden ved at Larissa hadde kunnet være på Veiviserens kennel.

Nå kommer jeg hjem fra juleferie. Det var noe som manglet da vi dro på juleferie torsdag 22. desember, for jeg hadde ingen hund jeg måtte planlegge lufting for. Det ble bedre plass til føtene på bussen. Det var ikke noe liggeunderlag. Når vi planla å dra hjem i går, ble vi plutselig stående værfast på Flåm pga. ras. Vi ble innlosjert i hytter natten over. Hva om jeg hadde hatt Larissa – hadde jeg hatt med nok mat? Hvordan hadde det vært med lufting? Ville vi få problemer med overnatting fordi jeg hadde med hund? En fin leveregel er å ta med seg litt mer mat enn det man strengt tatt trenger. Maten hadde nok ordnet seg på et vis med noen brødskiver med leverpostei på, men likevel…

Jeg og Larissa tok drosje til Gardermoen hvor vi møtte min kjære. Jeg brukte Larissa i sele og vi tok flytoeget til Oslo S. Når vi fulgte etter samboeren min, tenkte jeg «hva har jeg gjort nå?». Ja, hva hadde jeg gjjort egentlig? Sagt fra meg min kjære Larissa Jeg skal ikke ha ny hund med det første. Klarer jeg overgangen? Ved Narvesen i nærheten av Huseby kompetansesenter møtte vi lederen for Veiviseren. Larissa ble hoppende glad for å se ham. Hun hadde ikke sett ham på to år, men likevel kjente hun ham helt klart igjen. Facinerende. Han fikk medisiner, mat og sele. Jeg satte meg ned til Larissa og ga henne en god klem og takket for samarbeidet. Dette var kanskje siste gang jeg så Larissa. Hvis hun ikke blir førerhund igjen, ønsket fôrvertene å ha henne. Jeg hadde håpet at den eldre damen i Bergen hadde fått lov å få henne…

Når jeg leverte Oda fra meg, lå jeg i sengen påfølgende natt og gråt i 5 timer. Jeg har ikke felt en tåre enda. Jeg er på et datakurs nå og matmor til Kalle oppsummerte det så riktig: Det blir slik når det blir mer strev og arbeid enn nytte. Hun har helt rett. Ike det at jeg ikke var glad i Larissa, for hun var en god og snill hund på alle måter.

I dag ringte jeg til lederen på førerhundskolen for å høre hva som skjer videre i saken med Larissa. Der skulle jeg visstnok bli kontaktet av Faglig Utvalg på et hjemmebesøk. Noe hjemmebesøk blir det ikke, for nå skal jeg være på kurs kontinuerlig frem til fredag 2. desember. Da kunne faglig utvalg komme på Hurdal, men på Hurdal er jeg opptatt med program hele dagen. Jeg får ikke tid til å snakke med Faglig utvalg da… Jeg forstår ikke hvorfor jeg må det, for jeg har jo uansett helsetilstand til Larissa valgt å levere henne da jeg synes jeg bruker henne for lite. Livssituasjonen min har endret seg. Vi bor sentralt og det er ikke langt å gå verken til kjøpesenter og butikk. Hun er svært dyktig førerhundteknisk, med noen «nykker» selvfølgelig. All den tid jeg er på Hurdalsenteret, bruker jeg henne knapt i sele. Jeg synes det er lettere å finne frem uten hund slik Hurdal nå har blitt etter at senteret fordoblet seg i størrelse. Når jeg vet at jeg kanskje bruker henne for lite, får jeg konstant dårlig samvittighet.
Jeg tok bare med meg én ukes mat til Larissa, for jeg trodde de ville hente henne i løpet av denne uken. Nå som det ikke er sikkert, har jeg fått assistenten min til å kjøpe en mindre sekk med Royal Canins Hypoallergic. Når jeg møter min kjære på et datakurs til helgen, må han evt. ta med seg mer hundemat. Han må også ta med seg en sjampo, for da har det nesten gått to uker siden siste dusj. Jeg har også med meg imunterapiutstyret og håper på å få hjelp av noen til å sette imunterapisprøyten på Larissa.

I dag tidlig når jeg luftet Larissa, kom det to mennesker gående forbi. Hun laget en liten lyd mot den ene som kom, men d kalte jeg henne til meg. Hun satt fint og fikk masse ros og klapp. Det samme gjorde vi med den andre som kom gående. Noen ganger kan hun ha en tendens til å ville bort til de, og da hopper hun gjerne opp på de. Det er en uvane, men jeg tror hun bare hopper på de personene som gir Larissa blikkontakt.

Larissa sto oppå viberasjonsgulvet, og med en gang det startet, skvatt hun av, men våget seg innpå igjen med ros og oppmuntring. Vibrasjonsgulv skal være bra for muskeatur og blodomløpet. Deretter tok vi turen inn til svømmebassenget. Larissa fikk på seg en svømmevest og litt nølende var hun også her, men det tok ikke mange minuttene før hun storkoste seg. Hun svømte frem og tilbake. Når hun fikk vann i ørene ristet hun seg, og to ganger var hun litt uforsiktig og svelget vann. Det hørtes ut som en kennelhoste.

Se video av at Larissa trener ved å svømme (15,3 MB)

Og etter en dusj, var det tid for massasje. Massøren kunne fortelle at Larissa var noe stiv i muskelaturen på venstre side. Hun kjente også noen klumper i skulderpartiet som jeg tror hun kalte for muskelknuter (?). Uansett, Larissa hadde en fin dag på Aquadog.