I dag kom jeg hjem fra førerhundkurset. Vi var kun fire deltakere. To av oss hadde hatt hund tidligere. Den eldste deltakeren var 78 år. Det er en regel at alle over 70 år må inn på et slikt kurs.
Første dagen fikk vi mye teori. Informasjon om førerhundskolene, hunden og vi, førerhunden i hjemmemiljø, hva en førerhund kan, hva vi kan forvente av en førerhund, forberedelser til samtrening (når vi får hunden) og informasjon om klubbene. Hodet ble fullt denne dagen. Selv om jeg har hatt hund i 10 år, var det godt å få en oppfrisker. Det ble en tidlig kveld.
Neste dag orienterte brukerrepresentanten i førerhundutvalget til NAV omm hennes rolle og det å ha førerhund. Deretter begynte det individuelle opplegget. Vi hadde samtaler med representanter fra Førerhundutvalget i NAV. Jeg forsøkte å være så ærlig som mulig. Når jeg snakket med lederen for førerhundutvalget sa jeg: «Du ser jo at jeg er overvektig…»
«Det er ikke min jobb å dømme deg»
«Nei, men hvis jeg får fortsette…» og jeg fortalte om at jeg skulle vektopereres. Dette var jeg åpen om til deltakerne, førerhundutvalget, brukerrepresentanten, førerhundinstruktørene og mobilitetsinstruktøren. De sa at jeg burde være mer i fysisk aktivitet, og det blir jo lettere når man har noen mindre kilo å drasse på. Jeg tror vektoperasjon og fysisk aktivitet er avgjørende for om jeg får hund eller ikke. Brukerrepresentanten kom med et godt tips; det finnes en trimgruppe her i Bergen for synshemmede som drives av en synshemmet fysioterapeut. Når jeg er friskmeldt etter operasjonen, vil jeg starte der!
Den tredje dagen kjørte vi inn til Oslo hvor vi fikk gå med en mobilitetsinstruktør. Han så på orienteringsevnen vår og hvordan vi brukte stokken. Deretter fikk vi prøve oss på dagens høydepunkt – gå med hund. Jeg fikk gå med en liten labradortispe som het Udi. Det var skjønt å gå med hund igjen. I begynnelsen synes jeg at jeg hadde litt dårlig ballanse, men det hjalp seg etter hvert. Jeg klarte å følge Udi når hun fikk opp farten litt og jeg fikk et visst drag i selen. Når vi var ferdig med ruta, sa den ene førerhundinstruktøren som hadde gått bak meg at det var tydelig at jeg hadde gått med hund før. En annen sa at hun synes hun nesten kunne se smilet mitt helt bak i nakken. Det skal bli godt å få hund igjen, hvis jeg får vel og merke. Jeg venter på vedtaket.