Nå har jeg hilst på min blivende førerhund. Når jeg hilste på hunden, stusset jeg over størrelsen på den og synes det var en stor og kraftig frøken. Man tilstreber at en førerhund ikke er overvektig for å unngå slitasje på ledd, siden de går mye på asfalt og trapper i en gange som i utgangspunktet er unaturlig for en hund. Når jeg kjente på magen, oppdaget jeg at det ikke var en tispe… Min første tanke var: «Åh, nei…». Jeg forsto med en gang hvorfor ikke førerhundinstruktøren ikke ville si navn eller kjønn på hunden – da hadde jeg trolig avslått blankt. Han var helt svart med litt bølger på ryggen. I følge instruktøren hadde han store brune øyne. Han het Flex og han roet seg fort. Han la seg ned og slappet av mens jeg og instruktøren snakket litt. Det var et veldig godt tegn. Jeg har aldri hatt en hannhund noen gang, og visste ikke at når hunden er kastrert er kjønnsorganet helt slapt og at han ikke løfter på bakbeinet når han tisser. Vi gikk en tur i terrenget, og jeg følte vi passet til hverandre. Han hadde et passelig trekk, og noe som overrasket meg svært positivt, var at han ikke en eneste gang var nede med snuten for å lese den spennende hundeavisen.
Nå gleder jeg meg virkelig til mandag 28. april – bare 18 dager igjen! Jeg følte med en gang jeg tok ham i selen og gikk litt, at vi var en bra match. Det ble bare bekreftet når jeg og instruktøren satte oss ned for å ta en siste prat før han dro videre. Da satt Flex inntil meg og stille observerte menneskene som gikk forbi. Når instruktøren og jeg gikk i hver vår retning, hørte jeg han si: «Nei, kom nå her nå». Jeg tolket det i positiv retning om at Flex ville bli med meg…