Bytur og lydighet

I dag gikk turen atter en gang til Oslo for å øve på godkjenningsruten. I dag hadde jeg og Flex en bedre dag og vi klarte ruten fint. Jeg er nå sikker på ruten og vet hvor vi skal gå. Han har fremdeles et litt hardt trekk i selen. Han som har trent Flex, sa i går at han ofte kalte Flex for «flexi» når han kalte ham inn og koste med ham. Siden Flex har sittet i bur nesten hele uken, fikk han være med inn i minibussen. Jeg ber ham sitte, jeg går inn i bussen og han får lov til å komme når jeg sier det er greit. Og sannelig, i et byks, satt han i ene setet. Jeg fikk ham ned straks med en korreks. Å sitte i bilseter er ikke lov. Ikke i noen seter. Hans plass er på gulvet og til spesielle steder som bare er hans, som f.eks. sengen og et fast hjørne i stuen. Jeg forsøkte kommandoen «under», og Flex, med litt hjelp, krabbet under setet. I kantinen under lunsjen fikk jeg han også under stolen.

Etter lunsj, dro vi tilbake til skolen og hadde litt lydighet. Først slapp vi en og en hund mens de resterende hundene skulle sitte og forholde seg rolig. I dag gikk denne øvelsen fint med flex, men han ville gjerne legge seg ned og spise gress. Vi slapp to hunder samtidig og skulle kalle inn. Flex fant det for godt å komme på 3. forsøket. Ros og godbit. Dette ble vel en demonstrasjon på hvorfor man ikke skal la hunden leke fritt med andre hvis man ikkke vil ødelegge hundens innkalling. Videre gikk vi opp til hinderbanen som nå er på ligne med den lydighetsbanen en ferdig utlært førerhund går. Flex klarte seg fint, men hadde to bommerter på høyt hinder. Han stopper fint fremfor hinder på bakkken, og virker veldig nølende når han går forbi. «Han er flink på hinder» sa jeg til treneren, og det neste Flex gjør, er å gjøre feil – typisk når man nettopp har tenkt eller sagt det…

Når klokken var 19.30 samlet vi oss til sosialt samvær. Mange gode historier og mye latter.