I dag hadde jeg fysioterapitime kl. 10.30. For å forsikre meg om at jeg hadde nok tid, gikk jeg ut døren 9.20. Jeg luftet Flex. Han er flink til å gjøre fra seg raskt. Vi gikk ned mot bybanen, og igjen var det noen arbeidsfolk. De hadde sperret deler av veien – tror jeg… Flex var flink på veien til bybanen. Jobbet bra og helt etter boken. Det sto en bybane klar som jeg rakk. Jeg kikket på klokken, og jeg brukte 10 min. på å gå ned. Når jeg brukte stokk, brukte jeg mellom 15 og 20 mi. Det er godt å kunne gå i det tempoet jeg ønsker. Flex har fått et passelig trekk i selen. En liten bøy i albuen – akkurat som instruktøren sa at ville skje.
Det var svært mange ungdommer på bybanen på dette tidspunktet. Jeg hørte kun delvis hva som ble annonsert. For å garentere at jeg kom av på riktig sted, spurte jeg en av ungdommene som satt bak meg, om han kunne si i fra når vi var på Danmarksplass. Vi kom oss av bybanen og jeg ba Flex kommandoen «høyre». Flex gikk til høyre og vi kom til en undergang. Jeg gikk til høyre i undergangen, og Flex stanset. Jeg kjente med markeringsstokken, og det var 40-50 cm ned. Flink gutt som stanset. Jeg konkluderte med at jeg hadde gått feil, men når hadde jeg gått feil? Jeg vimset frem og tilbake, og til slutt ante jeg ikke hvor jeg var, for jeg hadde forsøkt mange retninger… Det var ingen mennesker jeg kunne spørre. Til slutt fant jeg en utgang, og var kommet til utgangspunktet. Jeg så nok temmelig forvirret ut. En ung dame kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg sa adressen og at det var fysioterapi. Hun søkte opp Google Map og hun klarte å følge meg helt til døren. Jeg takket henne og ga henne en klem. Jeg heftet henne i ca. 15 min., men hun sa at hun hadde litt fleksibel arbeidstid. Jeg kom til fysioterapeuten 10 min. for sent.
Mens jeg lå på benken og fikk blodsirkulasjonen i gang, som var siste ledd i behandlingen, lå jeg og tenkte gjennom ruten tilbake. Jeg trodde jeg skulle klare det – da tok jeg feil. Vi gikk riktig frem til undergangen. Vi fant stolpen og jeg søkte venstre. Da kom jeg opp fra undergangen, men det var trafikk på begge sider av meg. Det skulle egentlig kun være trafikk på min høyre side… Jeg snudde. En mann stoppet meg. Jeg så visst litt rådvill ut. Jeg forklarte at jeg skulle gå til bybanen i retning Lagunen. Han ledsaget meg over en vei til høyre og til perrongen. Jeg takket ham hjertelig. Hva skulle man gjort uten slike fantastiske mennesker som tør spørre om jeg trenger hjelp.
Nei, jeg var forvirret og sliten. Det var jeg som surret voldsomt denne gangen. Flex gjorde sitt beste, men han ble nok litt forvirret der vi forsøkte å gå for at jeg skulle finnne frem. På bybanen ringte jeg min kjære og spurte om han kunne møte meg. Jeg orket rett og slett ikke å gå hjem i sele. Jeg var sliten i hodet. Vi gikk til Mc Donalds hvor jeg tok en Mc Flurry med Daim. Siden det passet med busstiidene, tok vi bussen hjem. Jeg begynte å få ryggsmerter, noe jeg får hvis jeg står for mye. Godt å komme inn døren hjemme. Jeg tror at jeg skal få med meg min kjære og la Flex bli liggende hjemme, og få en forståelse av hvordan den undergangen ser ut. Hvor det er åpninger og hvor jeg ikke skal gå.
Flex fikk nylig en kong med leverpostei og deretter en gulrot. Etter at han begynte på Royal Canin-fôret, har han fått normal avføring – morgen og kveld. Det er jeg glad for. Det tror jeg flex også er glad for.