I dag gikk Flex og jeg til Lagunen sammen med min kjære. Første halvstrekning gikk han i flexiline og fikk luftet seg grunndig. Det regnet. Jeg fikk kjøpt meg et par nye sko og en farsdagsgave. Når vi hadde krysset bybanesporet og var på vei hjem igjen, oppdaget jeg at den lille markeringsstokken min var borte. Etter litt fundering kom jeg til at jeg måtte ha lagt den fra meg ved en benk jeg satt ved. Jeg følte meg med ett naken og utrygg. Hva når fortauskanten kommer så nærme når vi tar litt mindre enn en U-sving opp mot treningssenteret? Min kjære skulle samme vei og litt videre for å hente en pakke, og det gikk bra. Flex fant døren og jeg fikk lagt ut teppet hans og han la seg på det. Han er veldig flink til å ligge stille der og bryr seg ikke med at folk går ut og inn. Både jeg og Flex hadde på oss refleksvester i dag. På vei hjem gikk han upåklagelig. Et sted stoppet han opp og senket hodet. Jeg skulle til å gi ham korreks, men hørte slurpelyder. Jeg tok av selen, og sannelig var ikke gutten min så tørst at han drakk av sølevannet. Jeg lot han drikke litt, og når vi kom hjem fikk han nytt vann i skålen sin. Litt senere, ved et av luftestedene, stoppet han opp. Jeg kneppet av selen igjen og han tisset litt. I dét jeg tok på selen, passerte en annen hund. Heldigvis hadde jeg tak i kobbelet i dét Flex ville bort til den andre hunden. Det ble et rapp i båndet og i øret. Han var veldig ivrig på å gå etter den andre hunden. Jeg ba han stå. Han ville gå sakte, men jeg ba han stå. Til slutt sto han helt stille uten dragning i selen. Han fikk ros, og vi kunne gå uforstyrret videre. Han har godt av å trene litt på å stå stille når jeg ber han om det. Mange ganger er det jeg som holder han igjen. Kanskje noe å øve på?