I dag gikk Flex og jeg til treningssenteret. Det er en veldig lett – og litt kjedelig – rute med kun én krysning. Jeg ber han alltid søke stolpen ved krysningen ned til Lagunen, for å være sikker på at vi kommer oss over der når vi skal dit, og ikke går for langt. Vi møtte en liten hund på vei til treningssenteret. Noen hundeeiere sier «nå kommer jeg med en hund», og det synes jeg er veldig OK. Da kan jeg sørge for at det blir en kontrollert passering og at jeg har full kontroll og at Flex har mer fokus på meg enn hunden. Andre hundeeiere, som denne i dag, smyger seg forbi og later som om han eller hun er luft. Flex var flink og hadde stø kurs mot døren når vi krysset parkeringsplassen. Nå vet han hvor han skal. Jeg brettet ut teppet hans og han la seg på det. Der lå han hele timen jeg trente; det kunne resepsjonisten bekrefte når jeg var ferdig.
Veien hjemover gikk også perfekt. Et sted fikk han et hardere drag i selen. Jeg stoppet og ba han sitte. Jeg antok at det kom en hund imot oss, men ingen hund kom. Vi gikk videre og Flex hadde roet seg litt. Det er bra at det å sette ham ned kan hjelpe ham til å roe seg ned når han blir litt for ivrig.
I morgen skal vi få hjelp av en hjelpetrener fra Hordaland Førerhundklubb til å lære veien til dyreklinikken. Det er ca. 550 m. lengre enn til treningssenteret. I følge treneren min er veien lett, men jeg vet at veier som ser lette ut kan være utfordrende. Jeg håper også at vi kan se på krysningen fra Lagunen og over veien. Jeg må lære meg veien til min nye fastlege også, som visstnok er i umiddelbar nærhet av treningssenteret, men det er viktig både for Flex og meg at det ikke blir for mye å ta inn over seg.