Etter en skade har Flex vært på Veiviseren siden slutten av november. I dag kom førerhundinstruktøren ca. 10.30 med Flex. Gleden var fra begges side ved gjensynet. Først snakket vi litt sammen og jeg serverte kake for at Flex var kommet hjem igjen. Jeg hadde kjøpt en såkalt Oreokake fra ferskvaredisken på Coop, men nei, takke seg for hjemmebakst! Vel, vi gikk ut og til dyreklinikken. Det er en strekning på noe under 3 km turr/retur. På returen gikk vi også innom treningsstudioet og legekontoret, siden det var på veien. Vi ble mildt sagt ganske våte. Førerhundinstruktøren hadde bare positivt å si om hundehold, lydighet, seleferdigheter og samspillet. Han er en trygg førerhund, selv i tung trafikk og anleggsområder, hvor det er mye støy. Jeg føler, og det mente også instruktøren, at vi begynner å bli et team. Vi utfyller hverandre. Flex er flink førerhundteknisk og har en god hukommelse. Vi har gått turen til dyreklinikken én gang etter at vi gikk der med hjelpetrener, og jeg synes det gikk bra. Noen detaljer som var borte for meg, men nå har jeg ikke gått der siden november.
I hverdagslydighet i hjemmet er jeg konsekvent og Flex vet hva som gjelder. Jeg mener at det er da man får en trygg hund. Om det er OK å være i sofaen på fredag, men ikke på lørdag når vi har gjester, blir hunden forvirret. Den forstår ikke hvorfor den får lov en dag og ikke en annen. Da får man en usikker hund. Flex vet at hans plass er på gulvet og han har sin egen plass i hjørnet i stuen og i sengen sin i gangen.
På slutten av NAV-skjemaet hvor det skulle stå hvor mange timer han hadde brukt på oss, skrev han: «3 timer i regn, regn og bare regn». Den mannen har en herlig humor!