«Stakkars hund» og «dyremishandling» vil kanskje noen tenke når jeg frister min egen hund med pølsebit slik at han får boller og sleiver av medall over seg. Nei, det er dette som er riktig hundepsykologi. Jeg gjør dette for at han skal lære at det ikke er greit å stjele noe fra kjøkkenbenken.
En valp som har hatt et uhell og tisset i gangen, blir bare forvirret og redd når eier kommer hjem og blir sint og sur, og kanskje gnyr nesen til hunden ned i tisset eller fillerister valpen. Dette vil føre til en redd og usikker unghund som ikke vet hvor den har eieren sin. Eieren kan være glad i ham og plutselig være sint på ham, uten at hunden vet hvorfor.
En hund lever her og nå i øyeblikket. Når jeg i dag fant at Flex hadde kastet opp på teppet, tørket jeg dette helt rolig opp uten sure miner. Det hadde ikke Flex forstått. Men når Flex forsøker å snappe til seg en pølsebit og får umiddelbar negativ respons, forstår han at dette skal han ikke gjøre.
En førerhund er såpass myk, men samtidig robust, til å takle dette. Det er derfor de er blitt førerhunder. De skal være vennlige og kjærlige mot dyr, voksne og barn og de skal takle å gå i tungt trafikkert bymiljø.