I dag kom Flex og jeg hjem fra kurs på Solvik Syn og Mestringssenter til Norges Blindeforbund. Der jobbet jeg som dataassistent sammen med en blind deltaker jeg hadde på et kurs i slutten av mars. Et krevende kurs, men en jobb jeg trives bare mer og mer i.
På Solvik har de en fantastisk stor og flott luftegård for førerhunder. Den har et godt terreng, med knauser, busker, kratt og ulikt terreng. Og mens jeg står og venter på Flex, at han skal få leket seg ferdig og gjort sitt fornødne, kan jeg nyte den berolige lyden det er av bølgeskvulp. Flex var flink til å komme på innkalling, og en gang ville han ta med seg en pinne på en 1 m., men den måtte bli igjen i luftegården. Når vi neste gang gikk til luftegården, fant han samme pinne og løp fornøyd inn i terrenget. Koselig å se at de koser seg.
Men det var ikke bare kosing. Dette er 2. gang jeg er på Solvik, og den første dagen var jeg såpass usikker på veien at jeg brukte stokk med Flex i kobbel, men etter vert ble jeg litt kjent, Flex ble kjent og jeg kunne bruke ham i selen.. Ved Ved et par anledninger måtte jeg ringe etter kursleder når jeg/vi hadde rotet oss bort eller ikke visste hvor vi var. Det er da det er fint å ha positive, hjelpsomme og flotte medarbeidere.