I dag kom førerhundinstruktøren. Vi åpnet vårt samarbeid som vi pleier, nemlig med en kopp kaffe og hvert sitt stykke hjemmelaget krydderkake. Forrige gang serverte jeg en kjøpt såkalt Oreokake, men det tror jeg var nougat og noe annet de hadde presset sammen. Da tenkte jeg «aldri mer!. Heretter blir det hjemmelaget kake. Vi planla turen for dagen.
Vi gikk og Flex fikk tisse litt før vi gikk med retning mot bybanen. I dét vi runder hjørnet, kom det en jente med den lille hunden løs, og den hunden gneldret til og Flex synes dette var interessant og fór fra meg. Håper den jenta fikk seg en liten lærepenge. Men Flex tok opp konsentrasjonen igjen. Det synes jeg er flott med hunder – «ute av syne, ute av sinn». Vi gikk videre og når Flex fant stolpen for å krysse bybanesporet, rullet det forbi en bybane som stilte seg opp. Flex søkte dør og dessverre hadde jeg ikke gått langt nok bort på perrongen for å komme til en midtre døren. Jeg strevde litt med å finne et sete. Der hvor det så greit ut, var ikke greit pga. hjulene. Det ble til at vi fant et klappsete langs veggen. Vi kom oss ut på Danmarksplass hvor vi møtte en av hjelpetrenerne til Hordaland Førerhundklubb. Han var med og viste vei. Kvelden før hadde jeg repitert ruten i hodet sammen med min kjære, så var det å få det praktiske til å fungere med mitt hode. Nede i undergangen kommer jeg til å følge veggen både på veien til og på retur. Jeg synes ruten er litt vanskelig på vei tilbake, men jeg vet nå at vi må holde retning, hvis ikke når vi ikke undergangen. Jeg har ikke vært til fysioterapeuten på over et halvt år, og jeg håper vi vil få det til.
Vi gikk inn i en resepsjon og tok hver vår kopp med kakao, som var vann med kakaosmak… 😉 Jeg har en liten sammenleggbar vannskål i silikon på 13 cm i diameter og Flex fikk også tilbudt vann og tok et par slurker. Skålen tar svært liten plass i håndvesken.
Vi tok bybanen tilbake. Flex er trygg og vet hvor vi skal når vi krysser ene sporet og skal direkte til høyre opp på plattformen. Denne gangen var bybanen litt fullere og jeg valgte å stå. Det er ingen som skal av på venstre side hvor ingen skulle ut eller inn, og der kan jeg stå og holde meg i en stolpe. Det var en dame som tilbød sitteplassen sin, men jeg takket nei – det er bare øynene det er noe galt med…
Vel fremme gikk vi mot å krysse hovedveien, men med «søk stolpe», kom vi til feil stolpe, jeg forsøkte kommandoen på nytt og da fant han riktig stolpe. Vi tok seansen på nytt og på første forsøket gikk han selvsagt til stolpen hvor han fikk godbit. Krysset og tok retningen mot dyreklinikken. Det er en enkel rute på 1,5 km hvor det kun er en krysning i tillegg til et dobbelt felt når vi nærmer oss dyreklinikken. Jeg stoppet opp når Flex stoppet for kanten på hjørnet til skomakeren («skomakerkanten») og sa til instruktøren: «Herifra kan jeg ikke veien videre». Instruktøren sonderte terrenget. Tidligere har jeg gått i bilveien, men jeg har ikke vært tilfreds med den løsningen. Instruktøren mente at vi kunne forsøke å gå på parkeringsplassen. Der sto biler parkert og noen var i bevegelse, men alle bilister viser stor respekt for en førerhundekvipasje. De kjørte sakte og Flex fant veien og kanten opp til fortauet. Mange interessante lukter og barna i barnehagen lekte med ball osv. Jeg talte 18 skritt og vi gikk ned fra fortauet og søkte dør. Vi gikk bevisst ikke inn, men tok strekningen tilbake. Vi gikk på parkeringsplassen og kom til «skomakerkanten». Jeg følte ikke behov for å ta den strekningen på nytt. Det ble en bra avslutning på en rute hvor jeg føler jeg har kontrollen.
Jeg forklarte instruktøren at jeg hadde problemer med å finne tilbake til «skomakerkanten» når vi kom ut fra kjøpesenteret på andre siden av gaten. Vi fant døren og Flex ville gjerne gå inn på senteret, men ikke i dag, og vi snudde. Løsningen var enkel. Ned en kant og 4-5 m. til høyre og vi gikk direkte mot «skomakerkanten». Ikke vanskeligere enn det. På returen trengte han en luftning og deretter rett hjem. Flink gutt.
Nå ligger Flex på ryggen i sengen sin med ene labben oppetter veggen og snorker høylytt. Jeg tror og håper han har hatt en fin dag med mye konsentrasjon.
Jeg har hatt mye med førerhundinstruktøren å gjøre både når jeg fikk Larissa og nå når jeg fikk Flex. Han har vært på samtreningskurs og hjemstedstrening, og dessverre går han av med pensjon dette året. Kanskje var dette siste gang vi møtes? Vi kommer nok til å holde kontakten, om ikke annet, så på Facebook. Takk for et flott og lærerikt samarbeid.