Ingen fri å få…

I dag går Flex fra å være unghund til å bli en voksen hund. Han blir 3 år i dag! Men selv om han nå regnes som en voksen hund, er han ganske barnslig i hodet. Når jeg satt og ventet på venterommet til manuellterapeuten på fredag, lå Flex halvveis under stolen min. Når jeg reiste meg for å følge etter manuellterapeuten, la Flex seg på ryggen istedenfor å reise seg – med selen på… Og der ble han liggende i noen sekunder på tross av mine oppfordringer om «opp å stå». Det ble litt latter i rommet av den oppførselen.

Men selv om Flex fyller år, var det ingen bønn. Ingen fri å få, selv ikke på bursdagen. En kort luftning før vi selet på og jogget mot treningssenteret. Jeg kjente at trekket ble gradvis hardere, og når jeg forsøkte å stoppe, var det umulig. Vi møtte en annen hund. «Jeg tror han har fått teften på en annen hund» sa en dame i det jeg ga en korreks i kobbelet mens jeg sa «nei» ganske strengt. Jeg tror damen ble litt snurt over at det ikke var OK at de fikk hilse. Hun sa fort «vi går videre nå» – og vi gikk hver vår vei. Flex og jeg jogget videre. Det er en strekning på 300 m. som jeg går, for der kan det komme biler som vi må slippe forbi oss. Det er midlertidig, men det har vært midlertidig i 2 år nå.

Jeg tror Flex er i ferd med å utvikle «angst» for måkene over parkeringsplassen ved treningssenteret. To ganger stupte de ned mot ham mens de skrek og begge gangene vek han til sides og krympet seg. Ikke helt bra. Inne på treningssenteret har Flex sin faste plass han tydeligvis nå vet hvor er når jeg bretter ut teppet hans.

Etter trening møtte vi min kjære. Vi gikk veien mot fysioterapiinstituttet for å få Flex til å markere en stolpe. Akkurat den stolpen er viktig, for det er da vi skal mellom to garasjer. Derfor hadde min kjære kuttet opp noen grillpølser – som alltid er garentert en lekkerbisken for en labrador. Flex fikk pølse ved stolpen og vi gikk nedover mellom garasjene. Snudde og søkte stolpen på vei hjem. Han fikk godbit ved stolpen igjen. Vi gikk oppover gaten og snudde og søkte stolpen igjen osv. Flex visste tydelig hvor stolpen var og jeg er ganske sikker på at vi ikke går ubemerket forbi den når vi skal til manuellterapeuten i morgen.

Når vi kom hjem, hadde jeg igjen noen pølsebiter det ikke var nødvendig å ta vare på og jeg ville gi de til Flex. Jeg ba ham komme fot, og han måtte se på den forlystende pølsebiten helt til jeg sa «vær så god». Han var flink. Det var litt sent å gi ham «bursdagsgaven» når vi kom hjem 20.45, men han skal få det i morgen ettermiddag. Han kan glede seg til et godt margbein av elg fra de indre skoger i Vest-Telemark. Flex kan takke min omtenksomme far som står for godsakene. Vi på to skal lage kransekakestenger, laget for hånd selvsagt, men det blir ikke for Flexen…