Jeg hadde beregnet litt feil og hadde det litt travelt, men Flex gjorde fra seg innen 5 minutter, han er flink der, og deretter tok jeg på selen og jeg ville jogge ned til bybanen for å spare litt tid, men det ville ikke Flex. Jeg forsøkte flere ganger å få opp tempoet, men måtte til slutt innse at rask gange var det jeg måtte akseptere. Da bruker vi ca. 12 minutter og om vi jogger bruker vi ca. 8 minutter. Heldigvis kom det en bybane etter 5 minutter. En eldre dame spurte meg om hjelp til å få billett på billettautomaten, men jeg sa at jeg var blind og kunne trolig ikke hjelpe henne, men hun leste opp alternativene og jeg visste hva hun skulle velge.
Flex er flink til å finne dørene på bybanen. Vi går som regel til høyre når vi går inn døren. Der er det som regel to-setere med plass under. Flex er flink og kryper under setet når jeg sier «under». Noen ganger, når han ligger med hodet under setet mitt, kan han visst snuse litt på de bak, så jeg tror jeg skal lære ham å ligge med bakparten under mitt sete, men i dag snuset han på skoene til en dame. Hun tok det heldigvis fint og vi hadde en hyggelig prat sammen.
Jeg har brukt bybanen jevnlig siden mars, men hatt problemer med å forstå hvordan jeg skal gå for å komme til riktig vei jeg skal krysse. Jeg satt og tenkte over det i dag og i dag fikk jeg endelig det til å stemme i hodet. Noen ganger stopper bybanen på høyre perrong og noen ganger på venstre perrong. Jeg og samboeren min har øvet på dette flere ganger, men jeg har ikke forstått det, for vi har forsøkt å gå utenom folkemassen på perrongen. Den fylles av alle som går av og den er fylt med folk som skal på. Nå har vi funnet ut at det beste er det enkleste. Når bybanen kjører inn på høyre perrong skal jeg til høyre og når den kører inn på venstre perrong skal jeg til venstre. Dette er en utrolig god øvelse for Flex i «hinderbane» og jeg synes han klarer seg bra.
I dag skulle vi til fysioterapeuten. Der har vi ikke vært på et halvt år og det var veldig spennende. Veien kunne han, for den går vi ukentlig. Vel ville han inn i parkeringshuset – men vi kom oss ut igjen og over gaten og inn døren til huset. Vi skulle til 7. etasje og det sto fire andre personer der. Jeg ble litt flau, for Flex synes det var så spennende å komme til et sted han kjente godt, så de spurte i heisen om han var en valp…