Jeg var ferdig hos fysioterapeuten og vi skulle begi oss på veien hjemover. Det gikk for en gangs skyld fint. Vi har ofte strevet på vei hjem. Jeg tror vi sakte skjener inn en vei til høyre slik at jeg ikke merker det. I dag kom det en utfordring; en annen hund. Når Flex begynte å dra i selen, ba jeg ham sitte. Jeg fikk oppmerksomheten hans mens den andre hunden sto og gneldret. Vi forsøkte oss på nytt og Flex pep litt (det kan kjennes gjennom selen) og når han igjen begynte å dra, måtte han sitte igjen med fokus på meg. Etter hvert forsvant hunden. Kanskje eieren dro tilfeldig eller tok hintet om at det var en førerhund i tjeneste. Et sted stoppet Flex. Jeg sa «finn vei» og han sto stille. Jeg hørte noe «babling» og det viste seg at vi hilset på en tigger… Flex gikk til høyre for ham og vi fant den høyre perrongen. En ung dame kom bort og sa at det sto en bybane på andre siden som skulle gå om 5 minutter. Hun var snill og fulgte meg over til perrongen. Jeg kan trolig veien til motsatt perrong selv, men jeg kan ikke høre at det står en bybane der. Jeg kan kun høre at det står en bybane på den perrongen jeg står ved, om det ikke kommer inn en bybane mens jeg venter.
På bybanen kom vi inn i slutten av vognen og jeg gikk mot midten. Da tar jeg Flex i kobbel og bruker markeringsstokken til å kjenne hvilke seter som det er plass til. Jeg fant et sete hvor det ytre var ledig, men mannen ville flytte seg. «Jeg vil ikke ha hunden i fanget» var begrunnelsen.