Flex på godt og vondt

Når jeg lufter Flex, bruker jeg et langt kobbel istedenfor flexiline. Flex er en sterk kar og jeg er ikke av de største «jentene», så han dro meg over endes når han så en annen hund og løp mot hunden. Én gang gikk det galt og jeg måtte til manuellterapeut for å rette på «skadene». Jeg ble anbefalt av en førerhundtrener å kutte ut flexilinen og heller bruke et langt kobbel. Jeg fant et langt kobbel jeg likte godt på en dyrebutikk til 900 kr., og det var et dyrt kobbel, men jeg visste jeg ville angre om jeg ikke kjøpte det. Det må sies at det er svært god kvalitet på kobbelet. Når jeg hører at det kommer en annen hund, får Flex til meg og gir ham oppmerksomhet, ros og godbit for å gjøre meg selv mer attraktiv enn andre hunder. Når jeg ikke ser den andre hunden rykker han til og drar voldsomt i kobbelet for å hilse på andre hunder og jeg må bruke alle mine krefter og kroppsvekt for å holde ham igjen. Men nå tror jeg at jeg har funnet «forvarselet». Flex står hellt stille i noen sekunder før han bykser til.

Flex er en fantastisk hund på de fleste områder. Vi kan ha utgangsdøren oppe og han går ikke ut. Han tigger ikke. Han opper ikke. Han er flink i sele. Han har god hverdagslydighet. Han er en veldig rolig hund. Eneste er andre hunder, men man må ikke glemme at selv en førerhund er en hund. Det kan være at Flex er annerledes ovenfor andre hunder sammen med en seende som også ser hunden, men Flex har nok funnet ut hvilke situasjoner han kan utnytte.

Og, nei, han har funnet på sitt. Jeg hadde glemt å sette på lokket til en nugattiboks på stuebordet, og der lå flex med nugattiboksen renslikket og tom… Heldigvis er det ikke sjokolade det er mest av i nugatti, og jeg regnet med det ville gå bra, og det gjorde det. En annen gang hadde jeg baket en gulrotkake og smurt ostekremglasur på den. Jeg og assistenten min gikk på handletur og når vi kom hjem igjen var halve kaken spist opp… I «blindemiljøet» er det mange historier om førerhunder som har funnet på det ene og det andre… 🙂