Natt til i dag drømte jeg at fôrvertene til Oda kom og hentet henne som pensjonist. Jeg begynte å gråte, men ble fort opptatt av min nye førerhund, som var en stor hest… Hehe 🙂 Jeg gruer meg fælt til jeg skal levere Oda fra meg. DET BLIR TRIST, VELDIG TRIST. Jeg er jo blitt så glad i henne, men samtidig som hun er et levende individ, er hun også et hjelpemiddel. For meg er hun ikke lenger et g godt fungerende hjelpemiddel lenger. Jeg sitter her og føler jeg er kynisk, som bare vil levere Oda fra meg og få en ny hund. Jeg skulle gjerne hatt Oda hos meg, men jeg har ikke kapasitet til å ha to hunder. Dessuten kan det bli litt konflikt når den gamle førerhunden ikke lengeer skal jobbe i sele mens den nye hunden gjør det arbeidet Oda alltid har gjort. Men, jeg er sikker på at Oda vil få det godt hos fôrvertene sine. Det er tross alt det viktigste.