Samtreningskurs med Oda i 2001

Bilde: Oda sitter i løvskogen

For 9 år siden i dag, 28. mai 2001, dro jeg innover mot Oslo for å møte min første firbente ledsager og hjelper. Oda som var en blanding av Golden og Labrador. Jeg trodde at alle hunder var glad i å få kos og gledet meg til å kunne sitte og stryke på den myke pelsen, men Oda snudde rompa til og var ikke interessert i kos. Mye var nytt. Jeg måtte sette meg inn i nye hverdagsrutiner, som fôring, lufting og pelsstell. Jeg husker jeg var ganske sliten når klokken nærmet seg 23.00 på kveldene og jeg sov som en stein. Det er slitsomt å være på samtreningskurs, og jeg ble sliten når jeg fikk Larissa i oktober 2009 også, men ikke like sliten som munder samtreningskurset med Oda. Når jeg fikk Larissa, var jeg godt vant med de daglige rutinene rundt det å ha hund og like mye var ikke så nytt.

Oda var en kjær hjelper i mange år. Jeg fikk henne når jeg gikk siste året på videregående, og for meg var det et gunstig tidspunkt å få hund på. Da fikk vi tid til å bli kjent før vi flyttet til Kristiansand for studier. Oda var alltid så glad. Hun gikk omtrent av på midten i mange tilfeller. Hun var en viljesterk og sta hund, men også ganske myk. Hun var aldri opp i møbler.

R.I.P kjære Oda, jeg vil aldri glemme deg