I denne bloggen skriver jeg om hunder. Mye er hunder generelt, men det er også mye omkring det å ha en førerhund, tanker rundt det og opplevelser jeg gjør med min førerhund.
Jeg kommer stadig tilbake til Oda. Oda fikk jeg i mai/juni 2001 og hun var trofast ved min side inntil august 2009. Da begynte hun å vise tegn på at hun mistrivdes i jobben sin. Hun begynte å gå i daffe-tempo og all slags forsøk på oppmuntring fra min side ble overhørt og oversett. Men ellers var hun en frisk og sund hund på over 10 år. Jeg ble svært glad i Oda, hun var det beste og mest positive i livet mitt i flere år.
I midten av januar 2010 kunne veterinæren konstatere at Oda var blitt helt blind og det beste for henne var avliving. Hun ble 10 år og 9 mnd. Det var harde slag å ta når jeg visste at Oda ikke var mer. Jeg må få lov til å rette en takk til fôrvertene, som hadde Oda før hun ble satt i førerhundtrening og som pensjonert førerhund.
I tiden 12.-30. oktober 2009 var jeg på samtreningskurs med min nye førerhund. Hun heter Larissa og er ei lita kosete jente. Jeg synes det er fantastisk å ha hund igjen. Noen som venter på at du skal stå opp, noen som alltid er glad og fornøyd, en som nært sagt aldri klager, er betingelsesløst glad i en. Jeg merket det, de månedene jeg var uten hund. Det var ingenting motiverende å stå opp, og jeg sov lenge på formiddagen. Nå står jeg opp en gang mellom 07.00-09.00. Da får vi mye mer ut av dagen… Livet er herlig med hund!