Oda var en blanding av Golden og Labrador og var født 17. april 1999. Hun så ut som en sort labrador som var litt for stor. Hennes mankehøyde var 62 cm og hun veide ca. 32 kg. Oda hadde en oppadgående hale med fane på. Ørene var store og lange og forlabbene er store og myke. Hun hadde store og brune øyne. Noen trodde hun var en blanding med flatcoat pga. fletten hun hadde på ryggen.
Som valp og unghund, frem til hun var ca. 18 mnd., bodde hun hos sine fôrverter på Vinstra. Oda ble trent til førerhund ved Norges Blindeforbunds Førerhundskole av Svea.
Oda var en rolig hund, men ung og leken til sinns. Hun var flink med aktivitetsleker, som ball, Nina Ottosens puslespill, kube, pyramide osv. Det var fast at hun fikk halvparten av fôret i aktivitesballen sin, og hun letet og hentet frem ballen selv.
I sele var Oda en svært dyktig hund. Hun var rolig og trygg, hadde en jevn og travende gange og hun hadde en svært god stedsans. Hun likte selearbeidet sitt, og når jeg roste henne, snudde hun seg og kikket spent på meg. Apportering og marsj til plass var hun også flink til. Jeg husker spesielt en gang hvor vi sto en stund og ventet på drosje. Når jeg hadde satt meg inn i drosjen manglet jeg et kobbel. Når vi noen timer senere kom tilbake, lot jeg Oda gå i grøftekanten mens jeg sa «søk apport», og sannelig klarer Oda å finne kobbelet som lå i grøftekanten.
Hvert år, når snøen kom, ble Oda helt vill. Da ble hun som en barnslig unghund. Hoppet, gravde, snuste, rullet. Og ikke minst, hun spiste masse snø. Hun dro med seg store isklatter inn og slapp de på gulvet så isspruten sto til alle kanter.
Oda likte både vinteren og sommeren. Om sommeren badet hun og var en stor fryd å se på. Hun dukket etter steiner og dro den store steinen etter den andre opp på land, og løp ut i vannet på nytt, klar til å hente en ny stein. En gang svelget hun en sten. Det ble en svært dyr afære som endte med operasjon.
Oda holdt seg stort sett rask og frisk. Hun slet med lekasje pga. steriliseringen. Oda forbant ikke lekking med at hun måtte ut og tisse og iblant skjedde det uhell for henne. Dette klarte hun å få orden på med Rinexin, men de siste 3 årene jeg hadde henne, gikk hun ikke fast på medisinen. I perioder klødde Oda seg svært myye, ofte til hun begynte å blø. Det hendte hun klarte å stoppe kløingen hvis jeg ga henne en Prednizilon/kortison og brukte antibiotika- og kortisonsalver der hun hadde klødd seg. Oda var helt avhengig av Omega 3 i fôret sitt. Da ble hun myk, blank og skinnende.
De siste 3-4 mnd. jeg hadde henne, begynte tempoet å gå veldig kraftig ned. De oppmuntringsteknikkene jeg pleide å bruke på henne, hjalp ikke lenger. Jeg prøvde med godbiter, kos, ros osv. Da bestemte jeg meg, i samråd med flere årig førerhundbruker og flereårig førerhundtrener, at Oda skulle få lov til å nyte sine siste år som pensjonist. I august 2009 overtok fôrvertene henne igjen. Det var hardt å ta farvel med Oda. Jeg gråt i flere timer den kvelden jeg visste at jeg ikke kom til å se Oda mer.
Her kan du se flere bilder av Oda
Søndag 10. januar 2010 fikk jeg e-post fra fôrvertene til Oda. De kunne fortelle at oppførselen til Oda hadde endret seg. Hun var blitt usikker i trapper, ville helst gå bak de på tur, bommet på dører og gikk på barnas leker. Veterinæren kunne konstatere at Oda var blitt helt blind. Familien i samråd med veterinæren hadde kommet til enighet om at det beste var for Oda å få slippe.
Jeg har grått i flere dager. Jeg trodde jeg var «ferdig» med Oda når jeg leverte henne fra meg i august 2009, men sannelig har det ikke kommet mange tårer når jeg tenker på at Oda ikke skulle være mer. Oda var så god, så spesiell, så fin. Hun var den første hunden min.