Kveldsluftingen

I dét vi har gått igjennom en bilsperring, må Flex straks finne venstre kant for at vi skal finne nedgangen til stien hvor det er mulighet for luftning. I kveld virket Flex veldig ivrig til å komme til luftestedet sitt. Jeg tok derfor av ham selen litt tidligere enn jeg pleier og lot ham gå i Flexiline mens jeg gikk nedover stien med stokk. Etter hvert så han seg fornøyd og jeg tok på ham selen. Når vi kom på toppen av bakken, ut fra stien, merket jeg på Flex at han så noe til høyre for oss og begynte å logre litt. Jeg slapp selen og ba ham om å sitte mens jeg holdt kobbelet løst, men klar til å holde imot i fall han skulle gjøre utfall mot den andre hunden vi møtte. «Her kommer jeg med en til» sa en hyggelig mann. Flex ble sittende, vel og merke med et par pip, og jeg roste og klappet ham og ga ham en godbit. «Så flink, men nå kan de vel hilse litt?» spurte mannen. Jeg forklarte at Flex ikke skulle hilse på andre hunder når han hadde på seg førerhundselen, for da var han på jobb. Det ble akseptert fullt ut og mannen gikk videre. Etter Flex sin reaksjon og mannens håndtering av sin egen hund, var det trolig en liten hund.

Vi gikk feilfritt hjem igjen. Når vi nærmer oss inngangen vår, spør jeg Flex om «skal vi hjem?» og han øker farten. Rett før trappen, er det en litt stygg utstikker og vi trener på at han skal gå utenom den. Jeg bruker stokken bevisst når vi nærmer oss og om jeg synes han går for nærme, tar jeg ham tilbake, dunker med stokken på kanten og Flex får prøve seg en gang til mens jeg sier «passe på». Da går han utenom utstikkeren og han får mye ros og en godbit. Denne utstikkeren kan bli ganske farlig om Flex ikke lærer seg med en gang, fra første stund av, at den kanten skal man ikke være i nærheten av.

En forsinket fødselsdagsgave til Flex

I dag kom «fødselsdagspakken» til Flex på døren, riktignok én dag for sent, med godsaker til Flexen. Han snuste ivrig på pakken og det kan jeg godt forstå. Oppi der kunne han finne smakfulle godbiter og noe snacks.

Han har allerede fått smake på dentasticksen til Whimzees og den falt i smak.

Jeg kjøper litt snacks til godgutten. Han skader ikke av å få litt ekstra på kroppen. Han veier nå litt over 31 kg, og han bør veie 33-34 kg. Jeg gir ham 3 dl fôr om morgen og 2 dl kveld nå i en periode for å se om det kan øke vekten hans. På det tynneste veide han 29 kg, men da var han altfor tynn.

Noen vil kanskje tenke at jeg er storforbruker av godbiter. Jeg bruker en del godbiter i sele og annen lydighet. F.eks. får han godbit når han har gjort fra seg. Dette har ført til at han ikke bruker lang tid på å finne det riktige toalettstedet for dagen. Han får også mye klapp og muntlig ros når han finner dører, stolper, overgangsfelter, går utenom hindringer og stopper for kanter. Han kan, eller kunne, være litt sløv med å stoppe for oppoverkanter og jeg synes det er et noe vanskelig dillemma. Ofte kommer kantene opp etter at jeg har krysset en vei og det står biler som venter på å skulle komme forbi. Skal jeg da ta Flex tilbake noen skritt, si «til kant» og «passe på…». Da stopper han og han får ros og en godbit. Jeg gjør dette i tilfeller der ingen biler skal forbi, men i sentrum er det dessverre alltid biler. Jeg skriver at han «kunne» være sløv, for etter at han var på førerhundskolen i en ukes tid, har de åpenbart trent han ekstra godt på både kanter opp og ned.

Vår første luftetur på egenlabb

I dag gikk Flex og jeg vår første luftetur. Jeg lar han tisse en skvitt på et område utenfor huset og deretter går vi 4-5 minutter hvor jeg tar ham i flexiline hvor han kan gjøre fra seg. Vi må først krysse en parkeringsplass og deretter søke et fortau til venstre. Deretter krysse en svært lite trafikkert vei og forbi en sperring og deretter første sti ned til venstre. Når vi trente i går hadde vi litt problemer med å finne den stien, men i dag gikk det problemfritt.

På vei hjem igjen, klarte vi å rote oss litt bort. Jeg fikk ikke helt oversikten over hvor vi egentlig gjorde feil, men vi snudde, fant utgangspunktet og begynte på nytt – og vi kom hjem. Når vi krysset parkeringsplassen kom søppelbilen kjørende. Da tok jeg oss til sides slik at han fikk kjøre forbi. Når vi nærmet oss inngangen vår, sa jeg «skal vi hjem?» til Flex og han var helt klar på hvor det var.

Jeg må kontakte lederen av Førerhundutvalget i NAV. Klipsen til bukreimen har blitt slapp og løsner nå og da.

Dag nr. 2 med hjemmestedstrening

I går, når vi gikk hjem fra restaurantbesøket, gikk samboeren min med oss og han viste treneren den veien han mente kunne være lettest å lære. Det var de enige i og i dag trente vi på den nye veien. Jeg synes at den var enklere å forstå og den hadde flere holdepunkter. Vi har en liten utfordring, som vi trolig kommer til å mestre bedre etter hvert, å finne riktig sti ned for å komme dit vi skal. På den stien er det også mulighet for luftning. Etter stien er det så å si rett frem, til vi møter et gjerde og deretter til venstre og langs en hovedvei. Når hovedveien er krysset, kan jeg velge å gå opp et par trappetrinn til Kiwi eller ta til høyre mot bybanen. Vi trente litt med å finne frem på bybaneperrongen. Jeg skal søke en trapp og deretter følge en kant. Dette synes jeg var litt vanskelig. Vi skulle egentlig ha trent en omgang til på ruten men da begynte jeg å få smerter i ryggen etter å ha gått aktivt i 5 timer. Ryggen min er ikke fullstendig «restituert» etter fallet, selv om jeg til daglig ikke har smerter. Vi løste dette med at førerhundtreneren viste samboeren min hvordan jeg skal gå ved bybaneperrongen. Jeg må få litt hjelp av ham til å få det inn i hodet.

Det er flere ting jeg har fått bevisstgjort i løpet av disse to dagene. Én av de er at jeg skal være mer bestemt og Flex skal kun ta seg av å gå unna hindringer. Her ser jeg også feilen jeg da har gjort når jeg har gått feil i byen. Jeg har rett og slett stolt for mye på ham. Skjerpings. Han reagerer også mye på andre hunder og treneren foreslo at når jeg sitter på bybanen, skal jeg ha foten på kobbelet i fall han skulle utagere mot andre hunder. Om dette fortsatt blir et stort problem, sa treneren at hun kunne komme tilbake en dag og vi kunne trene ved å bruke grime.

Konklusjonen på disse to dagene, som innebar tre timers obligatorisk oppfølging for 3. og siste året samt ordinær oppfølging i forbindelse med flytting til nytt sted, er at vi fungerer godt sammen. Flex fungerer godt både i sele og utenfor (lydighet). Vi ble godkjent – i år også.

Jeg må ta kontakt med Førerhundutvalget i NAV og be om et nytt selestykke. Klipsen som holder bukreimen på plass har blitt noe «slarkete» og løsner i ny og ne.

Og til sist må jeg få lov til å nevne: Solen har strålet ned fra en skyfri himmel begge dagene, selv om det er i Bergen 🙂

Dag nr. 1 med hjemmestedstrening

I dag tidlig fikk jeg se min kjære etterlengtede Flex igjen. Det var utrolig godt å se ham og gjensynsgleden var stor fra begges sider. Førerhundtreneren og jeg satte oss ned for å legge en plan for dagen og vi så på noen kart samboeren min hadde laget til. Vi gikk først en runde hvor treneren hadde Flex i bånd og hvor han kunne snuse litt mens vi ble enige om holdepunkter og jeg ble vist veien. Vi gikk inn på Kiwi og gjorde oss kjent med veien til kassene der. Når vi kom hjem igjen, tok vi oss en halv time med sjokoladekake og kaffe, før vi gikk ut på vår første tur i sele. Den første strekningen kan jeg ganske godt siden det var der jeg luftet ham før han kom til førerhundskolen i april. Jeg har litt problemer med å huske når vi skal svinge til «klokken 2» og «klokken 11». men det kommer seg. Flex er flink til å søke opp stolper, også når jeg ikke ber om det og det er tydelig at han kjenner seg raskt igjen.

Vi tok tre timers pause fra kl. 13.00. Da sovnet både Flex og jeg. Det var mange nye inntrykk som skulle fordøyes for oss begge. Jeg og treneren hadde litt lydighet når hun kom tilbake kl. 16.00. Gå fot, apport og marsj på plass. Flex er flink til marsj på plass og han kan gå fot når han selv vil. Apporteringen er det så som så med. Etter appell gikk vi til bybanen. Da må vi gå samme vei som til Kiwi, men krysse gaten og fortsette bortover i samme retning. På bybanen så Flex en annen hund og bjeffet og ville mot den andre hunden. I sentrum spanderte jeg en middag på treneren og samboeren min. Treneren sa at det kunne se ut til at han reagerer mer på mørke og brede hunder enn lyse hunder. Mulig han har opplevd noe negativt med en mørk hund og at det er det som sitter igjen? Han reagerte på samme måte da det kom på en annen hund på bybanen på vei hjem, men denne hunden var lys.

Strekningen hjem gikk rimelig bra, men det var et par steder jeg bommet på retningen. Vi skal holde kant et stykke og det er noe vi må jobbe med. Jeg må stoppe hyppig for å kontrollere om vi har gått bort fra kanten eller ikke. Det kontrollerer jeg med markeringsstokken.

Godbitbelte og halsbånd fra Hundsomhobby.no

På torsdag fikk jeg e-post om at det var 20% rabatt i nettbutikken hundsomhobby.no nå i helgen og dette valgte jeg å benytte meg av. Jeg ble noen kroner fattigere, men jeg håper at Flex vil sette pris på godsakene.

Jeg kjøpte også et godbitbelte som har gode lommer til både mobil og godbiter. Flex fikk også et nytt halsbånd i fargen lys grønn/turkis. Når jeg kjøper halsbånd, kobbel, dekken osv. til en sort labbis, ønsker jeg å få farger som er mest mulig synlig i kontrast med den svarte pelsen. Det er viktig at vi gjør oss synlige i menneskemengdn. På selehåndtaket, under det oransje/røde skiltet hvor det står «Ikke forstyrr, førerhund i arbeid», har jeg festet en grønn 4-5 cm bred refleks som gir en skarp kontrast.

Hva Flex får av godsaker kan vi vente og se til den kommer og han selv får inspisere innholdet 🙂 Jeg tror han kommer til å bli fornøyd!

Jeg får snart Flex igjen

I dag fikk jeg en telefon jeg har sett lenge frem mot. Jeg fikk i dag telefon fra en trener på Veiviseren som avtalte med meg at jeg skal få igjen min kjære gode Flex tilbake tirsdag 4. juli. Det skal bli godt å se godgutten min igjen. Jeg har savnet ham veldig. Jeg skal ha ordinær trening på hjemstedet etter at vi har flyttet. Jeg hadde opprinnelig fått én dag med trening, men jeg har sendt en e-post til lederen av førerhundutvalget og spurt om det er muligheter for å få det over to dager. Da har jeg en natt å bearbeide den nye ruten på. Jeg ønsker å invitere førerhundtreneren og min samboer ut på restaurant tirsdag kveld. Det er koselig å kunne hygge seg litt.

Jeg har vært uten smerter noen dager igjen, etter å ha hatt litt vondt, men jeg har fått kortison-tabletter av legen som både han og manuellterapeuten mente jeg kunne ha positiv virkning av. Jeg håper det vil gå fint å bevege meg så mye igjen. Manuellterapeuten mente at det også kunne ha en positiv innvirkning med mer fysisk aktivitet. Om det skulle gå litt på tverke, har jeg hurtigvirkende smertestillende medisin jeg kan ha med meg i vesken.

På fredag (23. juni) nevnte jeg på at Veiviseren skal arrangere et dagsarrangement i bruk av GPS og førerhund. Jeg meldte min interesse i dag og fikk vite at kurset skal avholdes i august/september. Det er også to andre førerhundbrukere som er interessert. Jeg fikk litt hjelp av samboeren min i dag til å se litt på GoogleMaps. Det så i grunnen lovende ut. Jeg har hittil kun sett på appen med leselist, men må forsøke å gjøre det kun med skjerm i morgen når jeg skal ut å gå. Jeg skal møte samboeren min i sentrum, vi skal spise middag på Inside (jeg spiser alltid en kyllingwrap der) og deretter går vi hjem. Da går jeg med stokk og ser grundigere på ruten.

Endelig kunne jeg skrive e-post til førerhundutvalget

I går kunne jeg endelig! skrive en e-post til lederen av førerhundutvalget med bl.a. følgende setninger:

«»Jeg har i dag vært helt smertefri i 10 dager. Helt fantastisk. Det tok sin tid, men daglige øvelser jeg fikk fra manuellterapeuten ga virkning til sist. Jeg er derfor klar til å få Flex igjen om ikke så lenge.

Jeg spør imidlertid om å få tilbake Flex etter ca. 20. juni. Jeg skal inn på nevrologisk avdeling for langtidsregistrering av EEG for å finne ut hvor jeg har epileptisk aktivitet og for å finne best mulig medisiner. Skaden min i ryggen oppsto da jeg falt under et epilepsianfall.

Jeg må takke for et svært godt og fleksibelt støtteapparat rundt Flex og meg.»

Den siste setningen, hvor jeg takker for et fleksibelt støtteapparat som ligger rundt en førerhundbruker, kan jeg ikke få rost godt nok. Jeg kontaktet lederen av førerhundutvalget en tirsdag og på torsdag kunne jeg og assistenten min møte en førerhundtrener som brakte Flex til førerhundskolen. Jeg har heldigvis god kontakt med fôrvertene til Flex og de stiller gladelig opp og vil passe ham når han er i Østlandsområdet. Når Flex kom til førerhundskolen om ettermiddagen sto de klar for å hente ham. Jeg kan ikke få roset de godt nok. Det er klart at mitt «mammahjerte» for Flex tenker mye på ham, men det at jeg vet at han slipper å stå på en stressende kennel har vært en stor lettelse i den prosessen jeg har vært igjennom for å bli bedre.

Det at NAV klarer å fatte vedtak om «oppstalling», som de kaller det, og få iverksatt det innen 48 timer, viser at NAV kan være effektive. Det må de dessuten være for å kunne håndtere et levende hjelpemiddel som en førerhund er. En førerhund skal ikke lide om brukeren f.eks. blir langvarig syk og ikke er i stand til å ta forsvarlig vare på hunden. En hund er som et barn – helt uskyldig i den situasjonen de har kommet i.

Litt før jeg får tilbake Flex, tror jeg de skal trene Flex for å kvalitetssikre at han fremdeles kan sine «førerhundkunstner». Akkurat dét er jeg ikke bekymret for. Hadde det skjedd allerede etter at han kun hadde jobbet som førerhundet halvt år, hadde jeg vært mer bekymret. Da fikk jeg flere kommentarer på at han virket ukonsentrert. Nå har han blitt mer konsentrert og vi gjør færre og færre feil. Om vi gjør noe galt og roter oss bort, klarer vi å finne frem igjen enten i samarbeid med hverandre eller at vi spør noen forbipasserende om hjelp.

Nå ser jeg frem mot å få Flex tilbake. Jeg gleder meg til å kunne leve igjen. Få mobiliteten og friheten min tilbake. Kunne gå til bybanen, gå til kjøpesenter, jogge, begynne på treningsstudio igjen osv. Det er litt rart å bli så avhengig av en hund. Rart at jeg tør å stole på ham fullt og helt. Tørre å gå i trafikk og forbi mye anleggsarbeid som gjør at jeg mister hørselen og dermed min viktigste orienteringssans. En ting er i hvert fall sikkert; en førerhund er et fantastisk hjelpemiddel.

Og fôrvertene kan vente seg en liten overraskelse i posten fra oss… 🙂

Flex blir hentet av en førerhundtrener

På tirsdag skrev jeg først en e-post til lederen av Veiviseren hvor jeg orienterte om min helsesituasjon. Jeg forklarte at jeg hadde fått en skade, trolig i ryggen, etter at jeg falt under et epilepsianfall, og at jeg p.t. ikke var i stand til å hverken bruke Flex i sele eller lufte ham på egenhånd fordi jeg ikke var i stand til å gå uten krykker og var avhengig av rullestol på lengre strekninger. Jeg kontaktet videre lederen av førerhundutvalget og innen et par-tre timer hadde vi avtalt at jeg skulle treffe en førerhundtrener på Flesland som skulle ta ham med seg til Veiviseren.

I dag dro vi til Flesland og møtte en førerhundtrener som skulle hente Flex. Han hadde for øvrig trent opp min 2. hund,Larissa. Treneren satte seg ned på huk for å hilse på Flex og jeg kan forestille meg at han ga treneren et velkomstsuss.

Det var trist å se at Flex gikk fra meg, men nå kan jeg ikke annet enn å se fremover, mot å bli frisk og mot å få Flex tilbake.

På vei og fra fysioterapi

I dag skulle Flex og jeg til fysioterapeuten. Vi var, som vi ofte er, litt sent ute, og jogget 2/3 av strekningen etter morgenluftningen. Når vi skal ned til bybanen, til høyre gjennom en undergang, vil Flex gjerne fortsette rett frem. Da stopper jeg ham og sier høyre slik at det blir 90 gr. sving. Flex var flink og la seg under setet. I dag fant han steinen på vei til fysioterapeuten og han fikk ros. Jeg sa «finn vei» og han fant en smal passasje mellom et sykkelstativ, men akkurat nok til at vi kunne passere. I dag ville han gjerne inn i en butikk, men vi snudde og gikk ut igjen og gikk viderevidere. I dag var det jeg som var litt sløv og da er det godt å ha en førerhund som arbeider litt av rutine. Han fant selv inngangen til huset med fysioterapiinstituttet. Der er det heldigvis tale i heisen og punktskrift på knappepanelet. På venterommet fikk jeg Flex til å legge seg under stolen min og denne gangen krøllet han seg sammen til en liten ball. Det har jeg ikke sett ham gjøre før når han skal under en stol/sete.

På vei hjem gikk det fint. Vel og merke fant vi ikke den attraktive steinen, men han stoppet for kanten ved veien vi må krysse rett før bybanen. Det sto en bybane der og vi fant en lukket dør. Jeg trykket på knappen for at den skulle åpne seg, men det gjorde den ikke og bybanen begynte å kjøre rett fremfor nesen min. Heldigvis kom det en ny bybane 3 minutter senere. Tidligere har jeg selv funnet ledig sete, men i dag ba jeg Flex søke opp et sete og det gjorde ham. Jeg skal bevisst forsøke å be ham søke opp seter neste gang. Han er jo veldig flink til det på kontorer osv., bortsett fra hos legen der han vil sitte i legens stool… På vei hjem møtte vi to hunder. Det merket jeg på draget til Flex. Jeg ba Flex sitte og etter hvert gikk vi videre. Han dro da også, men roet seg når jeg nippet litt i kobbelet. Det var to en hundeeier som hadde to hunder med seg. Han var en fornuftig hundeeier som sa ifra at han nærmet seg oss med to hunder. Etter å ha luftet igjen, gikk vi hjem.

Udugelige hundeeiere

Jeg var på butikken i dag, og udugelige og idiotiske hundeeiere finnes det dessverre. Rett utenfor butikkdøren sto en dame med en stor hund og Flex og den andre hunden bjeffet mot hverandre. Jeg fikk Flex rolig med at han måtte sette seg. Jeg hørte ingenting og trodde damen med hunden hadde fjernet seg. Jeg ville gå videre, men i det jeg ba Flex reise seg,gikk de i tottene på hverandre igjen. Damen hadde med andre ord bare stått der. Jeg spurte om hun kunne gå litt unna, men flyttet seg ikke. En butikkansatt kom ut og sa at hun måtte gå litt unna. Flex er en relativt stor og sterk hannhund på litt under 35 kg og jeg er ikke så stor, så det kan være litt utfordrende å holde ham, men denne gangen fikk jeg ham mellom beina mine slik at han ikke strupet seg helt. Hvis ikke holder jeg ham fast i halsbåndet, om jeg får tak i det.

Jeg hadde mistet litt retningssans, men folk er heldigvis forståelsesfulle og en dame spurte om hun skulle følge meg over parkeringsplassen. Når jeg var på fortauet, tok jeg Flex i sele og forsøkte å søke opp stolpen, men Flex så nok den andre hunden fremdeles og var ukonsentrert. Selv var jeg nok også litt forvirret i hodet. En mann trykket på knappen og vi krysset veien, men absolutt ikke på de hvite stripene. Etter boken burde vi ha krysset om igjen for å lykkes, men jeg konkluderte at det ikke var det riktige å gjøre der og da. Istedenfor forsøkte vi å legge alt bak oss, vi søkte opp postkassen. Når vi nærmet oss oppkjørselen, sa jeg som vanlig «skal vi hjem» og vi jogger opp bakken til huset og bort til døren. Dagens lille trim!

Flex skal feire jul hos fôrvertene

På mandag (21.) skulle jeg på jobb på Østlandet. Da hadde jeg avtalt med moren til fôrvertene til Flex at de ville passe ham disse dagene. Vi møttes på Gardermoen og Flex ble glad for å se de! Hjemme satt fôrvertene og ikke ante at Flex skulle komme – det ble en stor og hyggelig overraskelse! både for Flex og fôrverten 🙂

I dag fikk jeg Flex tilbake. Jeg synes det er litt langt for fôrvertene å måtte dra 1 1/2 times kjøring én vei for kun 5 dager. I julen skal vi være hos familien til min samboer og der er det tungvint å lufte ham og det blir som regel samboeren min som må stå for luftingen. Mandag 12. desember skal jeg på jobb igjen. Jeg skal egentlig hjem igjen 16. desember, men jeg spurte fôrverten om de ville ha Flex hos seg i julen og det ville de svært gjerne. Det forstår jeg godt, for Flex er en godgutt… 🙂 Vi avtalte å møtes på Gardermoen fredag 30. desember hvor vi da tar fly tilbake til Bergen.

Litt skrivetørke

Jeg har hatt litt «skrivetørke» noen uker. Det er bare å beklage men noen ganger er ikke blogging høyest opp på prioriteringslisten.

Men hverdagene til Flex og meg har gått sin gang. Vi går til fysioterapi og andre møter i sentrum, tar jevnlig bybanen, går til legekontoret og trening, dyreklinikken og et mindre kjøpesenter i nærheten av dyreklinikken. Det er utfordrende enkelte steder pga. anleggsarbeid. Jeg liker ikke å passere når gravemaskiner og hva annet bråker i nærheten av meg. Da stopper jeg opp og noen anleggsarbeidere er raske til å komme og følge meg igjennom området.

I en periode gikk Flex og jeg veldig ofte feil når vi skulle til bybanen fra fysioterapeuten. Vi havnet med et kjøpesenter jeg egentlig ikke forsto hvor var. Jeg og samboeren min fant et kjennetegn, en stein, som det kom godbiter ut av og denne steinen ble plutselig svært attraktiv. Jeg forsto at når vi kom til kjøpesenteret, hadde vi skrått veldig gradvis over mot venstre over en stor plass. Jeg hadde ikke merket det. Jeg visste nå at vi skal rett frem når vi har kommet til steinen. Da har vi stort sett gått riktig og direkte til bybanen.

En liten krøll

Jeg må smile av lille Flexen min. Det er synd jeg ikke kan ta bilder av ham, men i natten ligger han sammenkrøllet som en ball. Og ball skal det være – for han ligger på haletippen sin med bakparten og har snuten i hurommet som blir der. Han beveger seg ikke der jeg kommer smygende mot ham og jeg tror han kanskje sover lett, men ingen bevegelse selv om jeg stryker over ham og snakker vennlig og lavt til ham. Han smatter litt. Tre smatt. Det har alle mine tre hunder gjort. Jeg er ingen hundepsykolog, men jeg synes å ha lest et sted at når hunder smatter litt, er det tegn på at de føler seg vel, trygge eller har det bra (med forbehold om at jeg tar feil…).

Flex til treningssenteret

I dag tuslet Flex og jeg til treningssenteret. I dag var det lagt asfalt der gravemaskinen holdt på for to dager siden – omgivelsene endrer seg! Det er utfordrende for både meg og Flex, men det er da vi får testet samarbeidet. Jeg må stole på Flex og Flex må selv ta initiativ til hvor vi skal gå. Flex gjorde tegn til å ville på do og han gjorde sitt fornødne. Nå har han ikke diaré lenger. På en strekning jogget jeg litt. Når vi skulle finne treningssenteret, surret jeg litt og vi gikk frem og tilbake uten at jeg egentlig ikke visste hvor jeg var. Til sist stoppet jeg. Lyttet etter trafikken og hvor det var hus. Jeg så vel mer eller mindre blind ut der jeg sto og en dame kom ut og spurte hvor jeg skulle. Hun sa at jeg skulle 20 m. lenger frem og deretter krysse veien. Da fant vi treningssenteret. Flex er velkommen der og alle kjenner ham og han får kos av både den ene og den andre… Jeg og treneren snakket litt om veien videre. Først starter vi med trening én gang i uken, hver fredag.

På vei hjem gikk jeg igjen langt for ned, og jeg fulgte gjerdet opp og deretter ned på gangveien. Vi stoppet opp når det kom to ungdommer i full fart på rullebrett. Jeg kjente på trekket i selen at vi møtte en hund. Vi stoppet og jeg ba Flex om å sitte. Jeg fikk Flex’ oppmerksomhet når han fokuserte på den meg og jeg ga ham godbiter. Den andre hunden gikkk forbi og Flex var fokusert igjen. Flere steder markerte Flex at han måtte på do, men jeg ba ham gå videre. Jeg mistenkte han kun skulle tisse. Rett før oppkørselen til huset tok jeg av selen og gutten tisset.