I dag ble Larissa med min samboer på en fire timers lang forelesning. Der lå hun stille, men etter lunsj så hun nok en og annen smule på gulvet som kunne være fristende. Jeg blir så glad når jeg ser henne og det er gjensidig. Hun synes det er spennende når personalet kommer og hilser på. Hun er rask med å legge seg på ryggen for å bli kost med. Og hun har funnet ut hvordan smiske til seg mer kos, nemlig å logre litt med halen. Halen er stille mens vi klapper henne. Hun har på seg vesten hvor det på hver side står «førerhund» på. En slik sele er svært kjekk å ha. Man møter mindre negative ord, men mer velvilje og forståelse.