I dag kom Larissa på besøk. Hun ble en glad jente. Jeg setter meg alltid ned til henne og hun gned seg inntil meg og en smask midt på munnen hører med. Hun røyter ekstremt mye for tiden, men hun har ingen flass. Når min svaksynte samboer klarer å se en hårdott, da er det mye hår! Vi tilbød å koste rommet, men det var tudeligvis ikke vår oppgave. Godt å se henne. Hun ville legge seg ved siden av den eldre damen, men jeg er ikke bekymret for rollene våre. Når Larissa og jeg kommer inn i våre rutiner igjen, vil hun tilpasse seg og se på meg som sin eier og leder. Håper jeg da i hvert fall. Jeg har jo vært borte fra henne siden 18. februar. Og nå ser jeg endelig en ende på dette sykehusoppholdet. I morgen skal jeg dra hjem til Larissa. Samboeren min passer henne i dag til i morgen kveld. Jeg gleder meg til å kune kose ordentlig med henne. Jeg vil sette meg ned på gulvet og håpe hun er i kosehumør og vil legge seg i fanget på meg, slik vi gjør når vi har vår kvalitetstid sammen. Og jeg gleder meg til å prøve den nye pastaaskinen min! Jeg kjenner at jeg lengter etter å komme hjem og lage min egen mat.