I dag tok jeg Larissa med meg og skulle gå til den eldre damen for at Larissa skule få sin injeksjon av imunterapi. Vi forsøker nå å gi henne den hver 3. uke istedenfor ved hver 4. uke. Jeg gikk det første stykket med Larissa i flexiline. Jeg håpet hun ville benytte anledningen til å lufte seg. Det gjorde hun. Men plutselig visste jeg ikke hvor jeg var. Jeg gikk litt frem og tilbake. Forsøkte å finne noe som jeg ville kjenne igjen. Til slutt måtte jeg ringe til samboeren min som hadde en mistanke om hvor jeg hadde gått feil. Jeg kneppet på Larissa selen, og da tør jeg gå og utforske litt mer. Jeg kom til et sted hvor jeg hørte trafikken og jeg gikk mot lyden. Samboeren min fant meg og han forklarte litt mer. Vi fant frem til huset til damen. Injeksjonen var gjort på et par minutter. Vi gikk tilbake og gikk oss ikke vill denne andre gangen. Når jeg kom hjem, fikk jeg samboeren min til å tegne området med strektegninger i fugleperspektiv på et svellepapir hvor strekene blir følbare etter å ha sendt de gjennom en varmepresse.