Som førerhundbruker på et sted hvor det ikke er vanlig å se førerhunder, blir man et utstillingsvindu. Menneskene rundt ser på hunden. Først og fremst på hvor flink hunden er og hvor godt et hjelpemiddel som en førerhund er for en synshemmet. Det er viktig å holde pelsen ren og pen, for det blir også lagt merke til. At hunden hverken er for tynn eller for tykk. At det ser ut som at førerhunden trives og er fornøyd. At brukeren tar godt vare på hunden når den jobber, ved å gi ros, kos og godbiter når hunden gjør noe riktig. Jeg mener ikke at hunden aldri skal få korreks, for det trengs i blant, men om hunden f.eks. ikke stopper for en fortauskant, er det bedre å gå tilbake og la hunden få prøve på nytt, og om hunden lykkes, får den selvsagt ros.