I dag startet vi som vanlig med frokost kl. 8.15. Siden jeg først var våken en time før alarmen gikk, sto jeg opp. Flex fikk frokost. Satt litt med PC-en. Som vanlig var frokosten 8.15 og kl. 9.00 var det tid for fotografering. De lager et «diplom» til fôrvertene. En halv time senere var vi på vei mot Oslo. I dag skulle førerhundtreneren som hadde trent Flex være med. Jeg var noe skeptisk. Jeg var redd at Flex ble svært ukonsentrert både i kobbel og sele når treneren var i nærheten, men jeg ble positivt overrasket. Flex lå stille på plassen sin når han så treneren hans. Jeg og treneren tok først en runde uten hund, men med markeringsstokk. Jeg er litt forvirret i ruten vi går i, men jeg synes det bedrer seg gang for gang. Noen strekninger har jeg full kontroll på, og andre strekninger er jeg usikker på.
Det var rett og slett en fryd å gå med Flex i sele i dag. Trekket var stort sett passelig godt og treneren ga meg tips om hvordan jeg roere ham ned. Da skal jeg senke farten og holde ham igjen i selen. Han stoppet perfekt ved de aller fleste overgangene. Flere ganger dro han meg mot venstre eller høyre og stoppet der fotgjengerfeltet var. Treneren tipset også om hvordan jeg skulle få ham til å gå i riktig retning om han ikke reagerte – da skulle jeg «dytte» ham litt i selen. Et sted var det satt opp noen plastbånd i hodehøyde som dekket hele fortauet. Utenfor hindringen på gaten, sto det parkert en bil. Første gang ville Flex lede meg inn under plastbåndet, men vi gikk tilbake og han fikk prøve på nytt. Han gikk ut i veien og rundt bilen, men hadde litt vansker med å gå tilbake til fortau umiddelbart. Siden dette hinderet kan endres når som helst, valgte vi å ikke ta det om igjen. Treneren sa at Flex til og med styrte meg unna et bananskall og en pinne på fortauet! Kanskje Flex forsøkte å vise hvor flink han er når treneren går ved siden av? Jeg tror vi er et godt team og vil samarbeide godt både her under kurset og hjemme. Denne dagen gjorde meg optimistisk. Jeg er overrasket over at Flex ikke var kontaktsøkende mot treneren. Når jeg f.eks. roste ham, var det meg han tittet bak på. Når jeg fikk Oda i 2001, var det Odas
Jeg gikk jo denne strekningen med en 80 cm markeringsstokk, og det kommer jeg nok til å fortsette med. Jeg synes det var praktisk å kunne kontrollere kanter og trapper og finne stolper. Jeg har ikke så god balanse pga. en operasjon i ene beinet, og da er det verre å bruke det ene beinet til å kjenne seg for. en liten markeringsstok, som jeg får plass til i lommen i ytterjakken min blir som en forlenget arm.
Til middag fikk vi laks med en nydelig salat og stekte poteter inntil. Til dessert fikk vi en god sjokoladekake. Når klokken ble. 21.00 samlet vi oss og snakket litt om hundens kroppsspråk.
Senest i går tenkte jeg at jeg ikke hadde hør Flex’ «stemme», men i dag fikk jeg høre på den. Han bjeffet to ganger inne på rommet og på slutten av kveldssamlingen ble en hund redd for noe som skjedde utenfor og begynte å bjeffe, og da satte to andre hunder i gang, inkl. Flex… Under kveldsluftingen ble instruktøren med og jeg fikk sleppe Flex. Han kom uoppfordret bortom, men en gang luktet det skit av ham. Vi trodde han hadde rullet seg, men når vi kom inn i kennelen, var det ingenting å se på pelsen. Jeg luktet i munnen og han hadde spist bæsj… Dårlig smak på den karen…