I dag skulle jeg gå og møte et ektepar vi skulle ha på middagsbesøk. Jeg og Flex hadde ikke gått der før, men jeg visste retninger og jeg hadde bilveien å orientere meg etter. Først krysset vi hovedinnfarten til nærbutikken vår og deretter skrådde vi litt til høyre, vi gikk tilbake og tok opp retningen igjen og fant busskuret. Ekteparet kom og vi gikk tilbake. Flex var litt oppkavet fordi damen også hadde førerhund – Gordy. Flex stoppet for noen kanter hjem igjen, men langt i fra alle. Det hele følte jeg gikk på lykke og fromme, men han søkte stolpe, vi krysset og hadde kontrollen igjen. Når vi kom inn døren, fikk hundene hilse på hverandre og leke litt. Når leken ble for voldsom, sa vi i fra og de roet seg. Etter middag og kake lå hundene stille under bordet. Plutselig var Gordy løs og det viste seg at han hadde bitt båndet sitt i to. Jeg har et langt kobbel jeg kjøpte til Oda for 13 år siden som jeg aldri har brukt, og som hun fikk. Litt etter at jeg hadde sett de vel hjem på bussen, ringte telefonen. «Jeg lurer på om vi har forvekslet sele». Jeg har en liten veske på selen og den kjente hun ikke igjen. Jeg og assistenten min får kjøre til henne og bytte riktig sele. Sånn kan det gå!