I dag var det kaldt ute, selv om solen tittet frem. Vi gikk ut og luftet. Instruktøren har vist meg noen flere luftesteder, så vi går på litt ulike steder. Greit for både hund og eier å få bytte litt luftested. Vi gikk til kjøpesenteret og gikk til Postens lokaler i 2. etg. og ut igjen. Vi satt oss på en kafe og spiste en bolle, siden det var den siste dagen med hjemstedstrening i dag. Vi gikk hjem igjen. Vel hjemme tok vi en liten pause, fikk skrevet på noen skisser over ruter som vi hadde tegnet.
Gikk ut og gikk til butikken, gikk og handlet et par småting. Inne i butikken begynner Larissa å bjeffe med enkle bjeff. Da kunne instruktøren fortelle at det var en dame med en voldsom pelskåpe som var der – en slik ting hadde jeg også bjeffet på… Larissa vil helst fortsette å gå når vi skal hjem fra butikken, og vi må jobbe litt ekstra med å finne innkjørsellen.
Når vi kom hjem, hadde vi litt lydighetsøvelser. Sitt, dekk, bli og innkalling. Hun kommer løpende og glad på innkalling. Hun var flink på apportering og marsj til plass til selen. Det ser ut som om hun koser seg med å hente apporten.
Veiviseren bør være i all takknemlighet ovenfor instruktøren de har vært så heldige og fått tak i. Instruktøren bor hjemmefra i flere uker av gangen, må reise på hjemstedstreninger og ettervern og deltar både på forkurs og samtreningskurs. Instruktøren ser hva bruker og hund gjør riktig og forteller det på en fin måte, og han gir også beskjed om man gjør noe han mener ikke er riktig. Instruktøren er sosial, har peiling på både mennesker og hund. Og jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne, at det å «slippe» at hunden forstyrres av treneren som går to skritt bak, er en ordentlig fin løsning. Å la treneren trene hund og en instruktør ta seg av samtreningen av bruker/førerhund-delen er en perfekt arbeidsfordeling – og ikke minst rettferdig – ovenfor hund og bruker.
I ettermiddag tok jeg og Larissa oss en tur på butikken etter at instruktøren hadde satt seg på flyet til Vestby til Veiviseren igjen. Det gikk helt perfekt, vi fant stolper, postkasse og tok ut riktige retninger. Men en feil gjorde vi, og det var å havne i en grøftekant eller blomsterbedd, jeg vet ikke hva, til naboen, men vi snudde helt og fant ut igjen på gang- og sykkelstien. Det var nok litt min skyld, tankene mine kretset omkring ruta lengre frem. Når vi skal gå ut av parkeringsplassen med butikken, har Larissa pleid å markere en kant, slik man skal på førerhundskolen, men i dag synes hun at hun kunne hoppe over den og svinge til venstre – begge deler er riktig.