I dag gikk Flex og jeg ut døren 8.20. Jeg luftet ham på veien før jeg kneppet på han selen og vi gikk til fastlegen. Da går vi først til treningssenteret og søker opp den døren, deretter vender vi helt om og runder hushjørnet til høyre to ganger. Da kommer jeg rett på døren til fastlegekontoret. Veldig greit å ha det så nærme! Tidligere var jeg avhengig av bybane, og fordi de bygget mye i området og fordi det var et uoversiktlig sted, var jeg flere ganger avhengig av drosje. Jeg fikk registert meg i resepsjonen og jeg sa «søk stol» til Flex, og gutten fant en ledig stol. Han er flink til akkurat dét. Noen ganger finner han også stoler det sitter folk på… Når mitt navn ble ropt opp fikk vi stablet oss på føttene og Flex fulgte fint fastlegen innover i en kronglete korridor. Fornøyd med min nye fastlege. Jeg var litt usikker på om vi kom til å finne veien ut alene, men Flex tok utfordringen og vi fant frem og helt ut.
Istedenfjor å svinge til høyre, for å gå hjem, svingte vi i dag til venstre for å gå til dyreklinikken. Det var første gang Flex og jeg gikk der etter at jeg gikk ruten med hjelpetrener for en uke siden. Jeg hadde alle detaljer i hodet, og alt gikk etter planen. Det mest utfordrende, er å få Flex til å følge en høyre kant, for om vi ikke gjør det går vi i bilveien. Der kommer markeringsstokken godt til nytte. Vi krysset en innkjørsel og opp på et smalt fortau. Jeg talte 18 skritt og vi søkte døren. Det hadde gått helt uproblematisk, hadde ikke en overhjelpsom mann ønske om å hjelpe oss inn… Flex var flink og fikk klippet klørne sine. Han sliter klørne bak ganske bra, men de fremme er litt lange. Han kommer til å slite forklørne også, og tilbake om 14 dager for ny klipping.
På veien hjem, gikk vi mot en gneldrende liten bikkje, men litt forundret opplevde jeg at Flex overså hunden og jobbet fint over den 2-felts gaten. Flex stoppet. Det viste seg at det var litt høyt villgress. Jeg luftet Flex der. Ingen som går i det gresset uansett. På vei hjem gikk vi forbi en maskin som bråket noe helt forferdelig. Jeg måtte stoppe opp for å forsøke å lokalisere hvor nærme det bråkete beistet var. Det kunne høres ut som om det var på gangstien, men jeg tror faktisk det var helt på andre siden av veien. Flex var tryggere enn meg og jeg stolte på ham. Utrolig hva disse hundene våre skal takle av støy og annet – jeg blir fascinert. Vi kom oss hjem. Som vanlig stopper han med spissen av «trekanten» og vet han er flink. Fikk en godbit. Han logrer hele veien opp til huset.
Vi var hjemme en times tid, før jeg selet på igjen og vi gikk til bybanen. Jeg kan ikke annet enn å si at det gikk upåklagelig! – Men det skulle jo bare mangle, når vi har gått ruten så mange ganger… Han søkte stolpen flott og vi krysset bybanesporet. Jeg går ganske langt inn på perrongen, for å sikre at vi kommer inn på en av de to mitre dørene. Etter ett minutt kom bybanen, og jeg må innrømme at jeg i blant blir litt flau. Flex mener tydeligvis at han har førsteretten til å gå på bybanen, og alle andre passasjerer må pent vente… Vel, vi fant «vårt» sete på andre rad på høyre side. Det er greit å gå på når bybanen begynner der jeg går. Da er de fleste seter ledige. Jeg var trøtt i dag, men hørte plutselig at vi var på Kronstad, og da skulle jeg av på neste stopp.
Etter møtet, satte jeg meg ned i resepsjonsområdet. Jeg kjøpte ny billett og fant frem mobilitetsstokken. Vi stoppet opp,, jeg lyttet etter bybanen, vi gikk og Flex svinger nå selv opp på perrongen til høyre. Jeg tror vi snart kan klare den veien uten mobilitetsstokken. På bybanen fant jeg et ledig sete på første rad. Ikke helt fornøyd med det, for da kan enten forpart eller bakpart ligge ved døren. Nå skulle ikke den døren brukes, så det gikk jo ingen forbi der. Når vi skulle av på Lagunen, fant Flex det best å kravle under skillet mellom gang og sete. Jeg måtte slippe kobbel, jeg fikk han raskt til meg igjen og vi gikk ut. På vei hjem møtte vi utrolig mange skoleungdommer. Om Flex manuvrerte rundt de eller de navigerte rundt ham, eller en mellomting, vet jeg ikke, men det gikk veldig fint. Nå gikk vi helt etter boken. Flex fant stolpen og vi krysset over! Veien hjem var plankekjøring. Vi møtte en annen hund. Det merket jeg på draget, jeg stoppet Flex og ba ham sitte. Jeg antar at mannen som hadde hunden, hadde en valp eller unghund med seg. Han var veldig flink til å holde kontakten med hunden sin. Bedre enn jeg. Jeg ble mer opptatt av å høre hva han sa enn å ha kontakt med Flex. Ble en liten oppvekker for meg selv. Vel hjemme fikk Flex en tørrfiskbit for vel gjennomført jobb. Til sammen i dag tror jeg vi har gått ca. 4 km.
I ettermiddag skal Flex få halv porson middag og halvparten av middagen i terningen sin. Den liker han å holde på med. Jobber både med snute og labber for å bevege på den, og når den ikke lenger lager lyder, er den ikke interessant mer – da er det ikke flere fôrkuler igjen…