I dag skulle jeg på trening. Underlaget ute besto av vann, sørpe og snøklumper. Jeg turte ikke å begi meg ut på veien alene. Vanskelig å holde seg på veien og vanskelig å orientere seg generelt. Min kjære var så snill som fulgte meg til treningssenteret. Jeg og Flex hadde ikke funnet frem alene. Fortauet opp sideveien til treningssenteret var fullt opp med snø og snøklumper. Der var vi nødt til å gå ut i veien. Men Flex fikk seg 2 km i flexiline tur/retur. Jeg synes det er bedre å la være å bruke ham i sele når det kan gå så fort galt, og så lenge man har noen som kan følge så foretrekker jeg det. Litt redd for at seleferdighetene skal få uvaner når jeg ikke klarer å være så tydelig som han er vant til. I dag hadde det gått bedre, for i dag har gangveien blitt måket fri for den verste snøen og sørpen.