I dag trodde jeg at jeg hadde ekstremt dårlig tid til trening. Jeg luftet Flex og deretter jogget vi ned til første krysning. Der jeg krysser over hovedveien er det kommet noe grus. Det gjør meg – og Flex – litt usikker. Når vi gikk bort fra grusen, var jeg usikker på om vi kanskje hadde gått ut i bilbanen, for det virket som om alle biler stoppet og kjørte sakte. En ung dame spurte om jeg skulle krysse veien, men jeg forklarte at jeg skulle til treningssenteret og var redd for at jeg hadde kommet ut i bilbanen. Det hadde jeg ikke. Vi ble gående ved siden av hverandre og snakket. Flex jobbet fint og stødig hele tiden selv om konsentrasjonen ikke var fult og helt på ham. Under samtalen kom det frem at studenten gikk i samme klasse som kjæresten til min PT – verden er ikke stor! Og jeg som trodde jeg hadde dårlig tid kom 12 min. før tiden…
På vei hjem gikk en sliten matmor og en daff Flex. Flex er utrolig flink til å ligge uanfektet der folk registrerer seg ut og inn med elektronisk kort. Veldig god trening. I dag var det heller ingen i resepsjonen, men min PT-er kan se ham hele tiden.
Jeg tror Flex kommer til å sove godt i natt, med både selegåing og løping i skogen. Han snorker akkurat nå.