Jeg skrev ut handleliste og gikk på butikken. Flex gikk perfekt til parkeringsplassen og hadde stødig kurs mot døren. I dag dukket det opp en godbit i det han gikk inn døren. Jeg mener det er viktig å gi en overraskende belønning noen få ganger, selv om det er noe som er godt innarbeidet. Nå finner han veien til kassen selv og jeg begynner også å kjenne den igjen. Vi fikk hjelp til å handle.
Vel ute var det et eller annet stort som sto i veien for meg. «Finn vei» sa jeg til Flex og han gikk til høyre. Han stoppet. Jeg gjentok kommandoen og han snudde helt om, gikk bortover og svingte forbi et eller annet. Vi havnet litt skjevt ut på parkeringsplassen med noen busker. Han brakk seg og kastet litt opp. Jeg forsøkte å få ham til å søke dør igjen, men da tror jeg han synes jeg var utrolig dum.
Jeg hørte trafikken fra hovedveien. «Trenger du hjelp?» spurte en kvinne. Hun leste skiltet på selen om at man ikke skulle forstyrre førerhund i arbeid og hun skulle til å si unnskyld. Jeg sa at hun måtte gjerne snakke til meg. Jeg pekte ut hvilken retning jeg trodde vi skulle i og hun bekreftet at det var riktig, og sannelig fant ikke godgutten min fortauet opp og stolpen hvor vi krysser hovedveien.
I postkassen lå der en pakke til Flex. En liten og snedig sammenleggbar drikkeskål i silikon.