I dag skulle Flex og jeg gå veien til fysioterapien for 2. gang i sele, og 1. gang uten min kjære som kunne korrigere meg om vi gjorde feil. Etter litt rask luftning fikk han på seg selen. Vi gikk forbi busskuret og etter hvert ba jeg ham om å søke venstre vei. Jeg konkluderte etter hvert med at vi hadde gått for langt. Vi snudde og jeg ba ham søke høyre vei mens jeg aktivt brukte markeringsstokken, og Flex fant veien ned med litt hint. Han fikk ros og en godbit. Jeg tenkte inni meg hvordan dette nå skulle gå, når vi gjorde feil så tidlig i ruten, men jeg sa til meg selv at slik fikk jeg ikke lov til å tenke. Dette skulle Flex og jeg mestre. Vi gjorde også det, med én bom. Vi fant ikke veien mellom garasjene… Jeg stoppet en mann som var ute på intervalltrening i 18+ og det viste seg at vi kun var ca. 25 min. unna stolpen vår og garasjene. Jeg takket for hjelpen og vi gikk videre – og ruten helt feilfritt i et raskt tempo som om vi skulle gått den daglig! Dyktige Flexen.
Inne på venterommet lå han stille og avslappet under stolen og mellom føttene mine og inne hos manuellterapeuten lå han på teppet sitt. Jeg har med teppe både til treningssenteret og andre kontorer jeg skal være på i en halv time eller mer for å begrense mengden av hår han legger fra seg på gulvet. Da tar jeg hårene med meg hjem istedenfor.
Flex er veldig ivrig på å søke opp stoler, enten jeg ber ham om det eller ikke, men greit nok. Når jeg vet hvor stolene står kan jeg orientere meg etter de. Ute i gangen snudde vi derfor helt om med en stol og fant døren ut. Vi rundet fint hjørnet til høyre, men vi må ha gått forbi neste sving til høyre, for vi fortsatte bare et stykke rett frem. Når jeg gjør slike feil og ikke helt vet hvor jeg er, liker jeg å finne tilbake til utgangspunktet mitt. Derfor gikk vi tilbake til inngangspartiet igjen, og denne gangen brukte jeg stokken litt mer aktivt og sammen fant vi den lille veien opp til høyre. Ved krysningen av den 4-feltsveien, tror jeg at han stoppet for stolpen på riktig sted, men for å være sikker gikk vi til busskuret 20 m. lenger frem, fikk en godbit og snudde og fant gjerdet. Jeg tok ham i kobbel og gikk litt lenger før vi krysset veien – på stripene. Hjemturen ellers gikk upåklagelig, men litt mye snusning med nesen i grøften mens han går. Når vi kom på «vår vanlige vei» fikk han brått et hardt drag og jeg ba ham sitte. Jeg så på kroppsspråket at vi møtte en annen hund. Spent holdning, lang hals, ørene ut. Flex hadde nok sittet fint, hadde ikke hundeeieren passert oss der det var trangest å passere…
Vel hjemme fikk han friskt vann. Flex drikker først det han vil ha, ser seg litt rundt, drikker tre slurker til og da er han fornøyd.