Dagens tur til dyreklinikken

Jeg trodde de nå var ferdig med anleggsarbeidet her i området, etter at vi omtrent har bodd i et arbeidsanlegg i tre eller fire år, men sannelig møtte jeg på en stengt vei. Det sto to store skilt som sperret hele veien. Heldigvis begynner jeg å kjenne området bedre her og visste om en omvei, men at den omveien inneholdt en trapp kom som en overraskelse. Jeg ba Flex om «søk høyre vei» når vi kom på toppen av trappen og Flex gikk til høyre og jeg hørte at vi nærmet oss den veien vi skulle. Flex jobbet fint forbi anleggsmaskinene. Når jeg går i svært bråkete omgivelser er jeg takknemlig for at jeg har hørsel. Jeg synes verden blir fort krevende når jeg mister orienteringen med hørselen pga. trafikk, men desto mer må jeg stole fullt og helt på Flex. Vi kom oss forbi anleggsmaskinene i dag også og Flex fikk en godbit og ros når vi kom inn på den veien jeg hadde tenkt å gå på.

Vi har ikke gått så mange ganger til dyreklinikken og nå vil jeg tro det er nærmere 5 mnd. siden sist. Vi har strevd en del i det området som er krevende pga. mye trafikk og en stor parkeringsplass. Jeg kviet meg litt, men gikk dit med åpent sinn og vi fant veien til dyreklinikkens inngang uten problemer. Det var moro og motiverende for både meg og Flex. Det viser seg da at det kan gå flere måneder mellom vi er på et sted, men bare jeg har kartet i hodet og kan instruere Flex, finner vi frem. Det er sannelig artig å jobbe i team med en førerhund.

På vei hjem stoppet Flex opp og signaliserte at han trengte lufting. Etter å ha snakket med «hundevennen» i en halv times tid, gikk vi videre og litt senere signaliserte han at han hadde behov igjen. Denne gangen måtte han bæsje. Flex signaliserer behov for luftning med å stoppe opp og stille seg skrått mot der det er mulig å lufte. Selvfølgelig får han lufte seg – det er forferdelig å skulle jobbe og være konsentrert når man er nøden. Jeg har en mistanke om at han i blant utnytter det til å få en ekstra sjanse til litt ekstra snusning, men jeg setter begrensninger. Om han skal gjøre noe må han være rask. Det innebar i dag at selen måtte av en gang ekstra, men jeg synes det er god trening både på å være effektiv med å gjøre fra seg og signalisere at han har et behov. Dessuten, få forsterket ovenfor Flex at luftning skal skje uten selen. Flex har hatt et par uhell, men det kan jeg stort sett takke meg selv for som ikke har vært flink nok til å lese hans kroppsspråk.

De siste 1,5 km spurtet vi opp de slake oppoverbakkene. Jeg trenger den treningen jeg kan få for å bygge opp igjen kroppen etter passivitet. Vi måtte passere to damer som gikk ved siden av hverandre og Flex valgte å gå midt mellom de. Kanskje det var der det var best plass? 😉