I dag gikk vi til treningssenteret. Selv om det er dyrt for lommeboken å trene med PT, kjenner jeg at kroppen har godt av det – både fysisk og psykisk. I dag var Flex i joggehumør, bare vi kom i gang. Jeg tenkte først at «dette er en gå sakteaksjon», ,men når jeg «dro» kobbelet fremover og giret han litt opp, fikk gutten opp farten. Han ville ikke ned i undergangen i dag når jeg sa «retning». Når vi kom over på fortauet begynte vi å jogge igjen. Vi var utenfor treningssenteret 2 minutter før jeg hadde avtale, men vi rotet oss litt bort. Treningssenteret ligger vegg i vegg med legesenteret og det er mye ombygginger, men takket være litt biler som kjørte på parkeringsplassen fant vi riktig dør. Flex kjente seg tydelig igjen – og vi ble også kjent igjen. Flex fikk ligge på teppet sitt bak noen møbler.
Siden dette var første time med ny PT, snakket vi litt. Jeg hørte en gang at de sa navnet hans. Når jeg kom ut, fikk jeg høre at han ved ett tilfelle hadde kommet frem. Han er ikke like flink som han var til å bli grunnet en sykdomsperiode jeg hadde forrige høst. Mulig jeg må koble ham med langt kobbel til en stol for sikkerhets skyld.
På vei hjem ville han ved to tilfeller gjøre fra seg og ved det ene tilfellet var det tissing og ved andre tilfellet var det litt mer. Godt han sier ifra når han har behov! Vi gikk hjem uten problemer, men et sted kom jeg til en kant opp og jeg lurte på om jeg hadde gått i min egen verden og gått feil. Vi snudde og gikk tilbake et stykke i nedoverbakke. Jeg snudde igjen og det viste seg at jeg hadde gått i min egen verden, men at Flex også hadde gått litt for mye til høyre for de hvite stripene hvor det ble en høy kant opp.