I dét vi har gått igjennom en bilsperring, må Flex straks finne venstre kant for at vi skal finne nedgangen til stien hvor det er mulighet for luftning. I kveld virket Flex veldig ivrig til å komme til luftestedet sitt. Jeg tok derfor av ham selen litt tidligere enn jeg pleier og lot ham gå i Flexiline mens jeg gikk nedover stien med stokk. Etter hvert så han seg fornøyd og jeg tok på ham selen. Når vi kom på toppen av bakken, ut fra stien, merket jeg på Flex at han så noe til høyre for oss og begynte å logre litt. Jeg slapp selen og ba ham om å sitte mens jeg holdt kobbelet løst, men klar til å holde imot i fall han skulle gjøre utfall mot den andre hunden vi møtte. «Her kommer jeg med en til» sa en hyggelig mann. Flex ble sittende, vel og merke med et par pip, og jeg roste og klappet ham og ga ham en godbit. «Så flink, men nå kan de vel hilse litt?» spurte mannen. Jeg forklarte at Flex ikke skulle hilse på andre hunder når han hadde på seg førerhundselen, for da var han på jobb. Det ble akseptert fullt ut og mannen gikk videre. Etter Flex sin reaksjon og mannens håndtering av sin egen hund, var det trolig en liten hund.
Vi gikk feilfritt hjem igjen. Når vi nærmer oss inngangen vår, spør jeg Flex om «skal vi hjem?» og han øker farten. Rett før trappen, er det en litt stygg utstikker og vi trener på at han skal gå utenom den. Jeg bruker stokken bevisst når vi nærmer oss og om jeg synes han går for nærme, tar jeg ham tilbake, dunker med stokken på kanten og Flex får prøve seg en gang til mens jeg sier «passe på». Da går han utenom utstikkeren og han får mye ros og en godbit. Denne utstikkeren kan bli ganske farlig om Flex ikke lærer seg med en gang, fra første stund av, at den kanten skal man ikke være i nærheten av.