Flex har lagt seg til en søt vane. Når vi kommer inn fra lufting og jeg har satt meg, kommer han og legger hodet i fanget for å få litt kos, og selvsagt får han kos. Godgutten fortjener mye kos.
I kveld måtte han ikke skite når jeg gikk ut med ham. Han ble bare stående og for å si at «jeg er ferdig» sparket han et par ganger i grusen. Det er utrolig hvordan de forstår at jeg ikke «er som andre». Jeg måtte smile av ham.
Flex får 2 dl fôr i skålen sin og 1 dl i en aktivitetsterning. Den triller han på med snute og labber og fra 1-tallet faller fôrkulene ut. Han koser seg med denne, logrer og er ivrig. En labrador gjør alt for noe spiselig. Når jeg ber ham finne terningen, «he er terningen?», stiller han seg opp rett fremfor den, men om samboeren min, som er svaksynt, ber han finne den, viser han det ikke like tydelig. Han forstår jo ikke at jeg er blind, men han forstår at jeg trenger tydeligere signaler for å finne terningen.