I dag gikk Flex og jeg til sentrum. Det ble en svært vellykket tur. Jeg gikk først til lufteområdet vårt. Det er på veien mot butikken og bybanen. Vi krysser en stor åpen plass, men det har gått veldig greit. Flex har stø kurs de 200 m. vi må krysse. Akkurat der er jeg svært glad for å ha hund; jeg er redd at det kunne lett bli et problematisk område om jeg kun gikk med stokk. Når vi nærmet oss fortauet på den andre siden, begynte Flex å pipe. Det betyr at han enten må gjøre fra seg eller at han ser en annen hund. I dag så han en annen hund; det merker jeg på gangen hans. Han blir ivrig og får en litt mer «spenstig» gange. Når vi nærmet oss hunden, måtte jeg ta kobbelet i høyre hånd og minne ham på at han var på jobb og måtte konsentrere seg. Han ble litt for ivrig når vi kom helt tett på. Jeg stoppet opp og slapp selen. «Kan du gå forbi?» spurte jeg, men damen sa at det fikk hun ikke til fordi hun hadde en sykkel med seg. Den forklaringen forstod jeg ikke, men vi kom oss forbi. Så fort vi har lagt hunden bak oss, bare noen meter, blir Flex konsentrert igjen. Ute av syne, ute av sinn, er det noe som heter.
Vi gikk feilfritt videre. Vi krysset gaten, fant stolper og fant trappen opp til bybaneperrongen. Når vi gikk opp trappen, kom det en liten, gneldrete hund bak oss som også skulle på bybanen. De stilte seg selvfølgelig der jeg hadde tenkt å stå for å komme inn på riktig sted i vognen, men når bybanen stoppet, sa jeg «søk dør» til Flex og han fant den nærmeste døren. Jeg kom vel og merke inn på feil sted i vognen, svingte til høyre og håpet på det beste. «Det er ledig her» sa en dame og viste til et klappsete som stod langsetter veggen. Den andre hunden hadde gått på bybanen en dør bortenfor og fortsatte med gneldringen sin. Folk rundt meg ristet på hodet og var oppgitte. Jeg takket damen som viste meg sete og satte meg og ba Flex krype under setet. Flinke gutten gjorde dette og først nå sa damen at hun hadde en hund ved siden av seg. Den reagerte ikke Flex på og de lå fint ved siden av hverandre. En god trening for Flex som kan være litt for opptatt av andre hunder.
Vi snakket om hunder. Hun sa at for å få hunden sin godkjent i den svenske kennelklubben, måtte man gå en løype med hunden hvor den ble testet for psykisk robusthet og utholdenhet. Bant annet skal den takle brått overraskende ting, som at noe plutselig kommer frem fra en busk eller at noe faller ned ved siden av hunden. Dette synes jeg er svært klokt. I Norge går man kun etter utseende og det sier ingen ting om det som er viktig i det daglige samspillet med hunden. Det er tross alt samspillet i hverdagen som er det viktige med en hund. Utseende, etter min mening, har kun noen verdi om man skal gå på utstilling med hunden. Jeg tror at de fleste har hund fordi man ønsker å ha selskap og en interesse.
Ved siste stopp, skulle vi av. Vi gikk ut på venstre side, svingte mot høyre, søkte opp en «stolpe (egentlig en trestamme), over gaten og vi søkte opp en stein. Jeg liker å ha holdepunkter på veien for min egen orienterings skyld. Flex var flink og stoppet for alle kanter. På denne veien kan han lett hoppe over å stoppe for kantene, men ikke i dag og han fikk mye ros og en og annen godbit.