Når jeg var hos veterinæren med Oda på mandag, var det en foran oss i køen. Min far sa at øynene var helt gråe av grå stær og det var tydelig at hunden ikke så noe særlig godt. Han oppdaget ikke Oda før han luktet henne. Det fikk meg til å tenke litt. Når er nok nok? Når har man krysset den grensen der hunden faktisk har det best med å ikke leve videre? Og er jeg berettiget å si noe, for hva gjør jeg selv i en likende situasjon. Man blir jo så glad i disse dyra og vil helst beholde de så lenge som mulig. Men når hunden ikke lenger kan løpe løs i skogen, det som er som oftest en hunds drøm, er det da på tide å gjøre noe? Hvor langt hadde jeg strukket tråden med Oda, hvis jeg skulle beholde henne? Når hun hadde svelget en stor stein som 5-åring, var det ikke spørsmål engang. Hva hvis det samme hadde skjedd nå? Den operasjonnen kom på kr. 15.000,-. Nei, dette er fryktelig vanskelig…