For en uke siden sa jeg farvel til Oda. Da dro hun til foreldrene mine i Vest-Telemark. Der har hun kost seg nå i en ukes tid. Det var utrolig vondt å vite at jeg trolig ikke kommer til å se Oda igjen. Aldri mer kommer til å stryke henne på den myke pelsen, aldri mer lukte lukten hennes fra labbene, aldri mer oppleve Oda som vesen. For en uke siden gråt jeg i 5 timer utover natten. Da var jeg ferdig med å gråte over Odas farvel, men ja, jeg skal være ærlig å si at mens jeg skriver dette må jeg kjempe med tårene. Oda har vært min første hund og jeg ble så glad i henne… Men det jeg må fokusere på nå er at hun vil få det bra hos fôrvertene sine. De er klare til å ta godt imot Oda…
Jeg vet ikke sikkert når det blir samtreningskurs. Jeg har nylig blitt utskrevet fra sykehus med en vond fot. Jeg må trene opp den foten slik at jeg kkan gå vanlig før jeg får ny hund. Jeg trener og står på hver dag til det verker i foten.