Jeg var nok litt for tidlig ute med å hilse våren velkommen den 11. februar. I går og i natt har det kommet ca. 20 cm med snø, og fortauene er ikke brøytet. Det er umulig å gå med førerhund når man vasser i snø opp til knærne. Oienteringsevnen og retningssansen svekkes.
I formiddag var det tur som sto på programmet for Larissa, Kira og lille Leo. Når assistenten min sier til Kira og Leo at «skal vi til Larissa?», virker det som om de forstår hva de skal. De blir ivrige og logrer. Hun sier at når de står og venter på at jeg skal åpne, ser de forventningsfult mot døra. Larissa, og Kira må ta seg en runde bak i hagen og hilse på hverandre før de kan tennke på å komme inn. De løp og koste seg i nysnøen i skogen. Vi møtte på to andre hunder som også løp løs. Vi møtte også en mann, som gikk med dressfrakk og lue (kanskje ikke den beste kombinasjonen?) og han var sur når hundene løp løs. Heldigvis hoppet ikke Larissa på han. Det kan hun enkelte ganger gjøre – hun er litt spretten av seg… «Dere må jo ha hundene i bånd», men hva annet forventer du da mann med dressfrakk? Det er på formiddagen når det er relativt få som bruker skogen, og hundeeierne i området lar hundene sine løpe løs. Det er et fint og oversiktlig skogsområde. Hvis en hund ikke skal få løpe løs der, hvor kan den ellers gjøre det? Hunder har behov for å bevege litt på seg. Jeg har full forståelse for at ikke alle er glad i hund, noen er også redde, men et menneske kan gå tur hvor som helst, ikke nødvendigvis i dypeste skogen… Naturen er til for alle.