På fredag dro Larissa og jeg til Trondheim. Bildet er faktisk ikke arrangert. Larissa la seg i kofferten mens jeg drev og pakket. På fredag gikk vi ca. 1 km. til en butikk for å handle inn mat til 20 personer. De siste dagene har jeg følt det som om hun går ned et trinn, selv om det ikke er noe trinn. På denne turen til butikken fant jeg ut hva det skyltes. Larissa går med hodet litt senket for å kunne snuse kontinuerlig på bakken. På denne butikkturen sa noen i fra hver gang hun tenkte på å senke hodet, og hun ga seg lett. Hun visste tydelig hva hun gjorde galt, for hun løftet på hodet hvis jeg sa «nei» eller nappet litt i kobbelet.
På arrangementet i helgen har Larissa møtt førerhundkollega Festus (4 år), Onney (3 år) og Proffen (8 år). Hun har fått løpe løs ved hver lufting. Hun har lekt og kost seg i snøen. Stort sett flink på innkalling. Når jeg har holdt kurs, har Larissa ligget stille under et bord. Hun er tålmodig og rolig. Flyturen til og fra Værnes har gått fint. Hun har nå kommet inn i rutiner om hvordan vi går inn langs seteradene og setter oss. Hun legger seg ned. Hun liker helst å ligge med bakparten under setet foran. Hun er ikke lenger engstelig når flyet tar av eller lander. Hun legger seg godt til rette, trygt støttet opp mellom føttene mine. Flyvertinnen sa at «dere må sitte på fremste rad», men jeg svarte rolig at «det går ikke, det er ikke plass til hunden der». Jeg tror jeg virket såpass sikker i min sak at hun ikke protesterte mer. Jeg liker best å sitte på vindusplass, for da er jeg sikker på at hun ikke ligger i veien ut i midtgangen.
På Flesland, mens jeg sto og ventet på bagasjen, kom det ei mor med to barn på 2-3 år. Moren var redd Larissa, men lot barna få hilse på henne. Jeg fikk Larissa til å sitte for at hun skal være mer stille når barna klappet henne. Når vi gikk ut gikk vi forbi den lille familien, «se vova!». De synes Larissa var flink der vi gikk forbi i sele.