I dag hadde jeg en avtale et kronglete sted hvor vi pleier å ta drosje til. Drosjesjåføren, og flere med henne, har påstått at de har sett Larissa før. Larissa ser nok ganske gjennomsnitlig ut, med unntaket av den hvite flekken hun har på brystet. Vi er kjente og finner frem inne i huset. Gjennom et par dører, bort til heis, ut av heis, bort til en dør, gjennom en gang og søke opp stol. I dag satt det en person i den stolen jeg pleier å sitte i, men Larissa fant en annen stol på andre oppfordring. Hun fikk lov til å hilse på den andre personen når selen var tatt av. Han hadde selv en Schæfer på 9 år.
Litt senere på dagen gikk vi til butikken igjen. Vi fant ingen stolpe på ene siden av gaten i dag, og jeg tror vi krysset litt feil. Når vi svingte ned mot butikken, tror jeg vi hadde gått litt for langt og havnet midt i innkjørselen til butikken. Vi kom oss tilbake litt til høyre og tok opp retning mot døra. Jeg hadde på forhånd bestemt meg at i dag skulle jeg ikke blande meg inn i Larissas veivalg, slik jeg gjorde på lørdag, så sant jeg ikke så at det ble totalt feil, og hun fant frem til butikkdøren. Inne i butikken kunne jeg ikke helt kjenne meg igjen. Plutselig kom vi til et skap, og det var altfor åpent rundt kassene. Jeg spurte han som fant varer for meg om de hadde ommøblert, men det var lenge siden. Det må ha vært jeg som har sovnet på vei inn i butikken 🙂 . Hjem gikk det fint, men litt problemer med kryssing av vei.
I morgen tror jeg at jeg skal ta med meg assistenten min ut på denne korte ruta til butikken, og få litt hjelp til å søke opp stolper, få inn retninger og avstander på nytt. Det er noen måneder siden jeg og Larissa gikk denne veien knirkefritt uten snø. Jeg tror det kan være godt både for Larissa og meg. Jeg vet omtrentlig retningene, men har mistet litt følelse av avstand når snøen har ligget og gjort om på rutene våre. Det har jo vært snø i nesten 4 mnd. nå.