For en knapp uke siden ble jeg uventet innlagt på sykehus. Har hittil hatt to operasjoner i ene beinet. Det har vært en liten kabal denne uken for å sørge for at Larissa får forsvarlig stell, lufting, fôring og alt som hører til. Samboeren min, assistenten min og søsteren min har gjort sitt for at det skulle bli så godt som mulig for Larissa. Vi har valgt at hun bor hjemme der hun er vant til å være, men hun har blitt en del alene, selv om den ene og den andre har stukket innom for å si hei, lufte, gå tur og gi mat. I dag tok jeg en telefon til lederen på Veiviseren og forklarte den vanskelige situasjonen. Han var forståelsesfull og vi bestemte at de skal en av de nærmeste dagene hente Larissa slik at hun bor på kennelen på Veiviseren et par uker til jeg har kommet meg på beina igjen. Jeg tror dette blir den beste løsningen for både Larissa og meg. Jeg må innrømme at jeg måtte tørke noen tårer i øyekroken når jeg tenkte på at jeg ikke får møtt Larissa på noen uker. Vi er jo vant til å være med hverandre hele døgnet ellers.