I går gikk jeg og luftet Larissa. D går jeg med stokk i høyre hånd og flexilinen i venstre hånd. Noen ganger går jeg litt i mine egne tanker. Vi var på vei tilbake og jeg følger høyre kant for å lete etter innkjørselen til huset der vi bor. Stokken kommer nær noe treverk, kanskje et gjerde, og jeg begynner å tenke: Hvor er jeg? Hvor er det et gjerde på ruten min? Nei, det skal ikke være noe gjerde. Kan jeg ha gått for langt? Kan det ha blitt satt opp et gjerde det siste halve døgnet? Jeg går noen meter lengre og da kommer stokken til de velkjente steinhellene opp til huset. Det viste seg at naboen hadde satt opp et gjerde, men ingen har registrert snekring o.l.
Det skal ikke mye til av ukjente momenter på en rute før jeg begynner å lure på hvor jeg er. Av og til misunner jeg de som kan høre på musikk eller lydbok mens de går. Jeg må bruke mye krefter på å tenke igjennom ruten og orientere meg til enhver tid om hvor jeg befinner meg. Det er ikke like slitsomt å gå med hund som når jeg gikk med stokk, men jeg kan likevel ikke bruke hørselen til noe annet enn orientering. Lytte etter husvegger, gjerder, trafikk, lyskryss osv. Jeg må tenke igjennom og bedømme avstander og forsøke å kjenne igjen underlaget.
Jeg tror jeg må ha vært 15 eller 16 år. Jeg kom hjem fra en vanlig skolehverdag. Jeg gikk fra bussen og hjem med stokk. Plutselig aner jeg ikke hvor jeg er. Jeg klarer ikke å kjenne meg igjen. Jeg måtte ringe til min far som kom for å møte meg. Han fant meg med en gang og jeg hadde ikke gått meg vill, men samme dag hadde El-verket vært der og tatt bort en transformator som laget en summelyd. Når den lyden plutselig en dag var borte, trodde jeg at jeg var et annet sted og ante plutselig ikke ut eller inn. Det er ikke mye som skal forandres før man ikke kjenner seg igjen 🙂