I formiddag gikk vi til bussen. Jeg prioriterte å få lufte Larissa
grunndig, siden vi skulle noen timer på farten. Vi tok buss til Nesttun
og byttet over til Bybanen. Det r første gang Larissa og jeg tar
Bybanen. Det var lett å komme ut og inn av vognen. Nesten ingen
mellomrom mellom vogn og perrong og helt flatt. Larissa virket ikke
helt begeistret. Hun satte seg opp når Bybanen begynte å kjøre, og der
ble hun sittende. Jeg forsøkte å be henne legge seg, men nei, hun ville
sitte. Jeg tror hun synes det bråkte og ristet i gulvet, og det kan jeg
være enig med henne i. De spiller en liten melodi før annonsering av
holdeplassene, og de er forskjellig fra sted til sted. Vi gjorde oss
klar til å gå av på holdeplassen før vi skulle av. Da fikk jeg tid til
å studere knappene for åpne døren og be om ekstra tid (for
rullestolbrukere og andre). Vanligvis, hvis noen skal av eller på ved
en holdeplass, står Bybanen der i ca. 20 sekunder. Jeg har hørt mange
synshemmede si at det blir vanskelig å vite hvilken knapp man skal
trykke på fordi de har ulik farge, men jeg synes det går helt fint. På
knappen som åpner døren, er det to følbare piler som peker utover i
hver sin retning og knappen for å be om ekstra tid, er helt blank.
En utfordring jeg ser med bybanen, er å finne dørene når jeg skal på.
Dørene er i utgangspunktet lukket og jeg må selv finne knappen (ca. 8
cm i diameter) på utsiden av vognen. Jeg vet at noen førerhunder har
blitt trent opp til å finne slike knapper, men hvordan det gjøres, vet
jeg egentlig ikke. Kanskje ved å gi godbit med knappen eller evt. med
døren hvis den er lettere å finne? Hvis noen vet eller har erfaring med
dette, er jeg glad for å høre erfaringer, råd og tanker. Jeg har lyst
til å lære meg et par ruter i byen, f.eks. til biblioteket og
Blindeforbundet i Hordaland. Jeg vurderer å be om et par dager ekstra i
forbindelse med ettervernstreningen i oktober/november, ett år etter at
jeg fikk Larissa.