I dag trosset vi alt regnværet og LLarissa og Kira fikk løpe i skogen. Larissa fikk beskjed om å sitte pent ned mens jeg gikk unna og sa det magiske ordet «vær så god». Denne gangen gikk vi 10-12 meter unna henne og hun satt fint selv om Kira gikk i lang line hit og dit. Dette synes jeg er en fin måte å bestemme hvilken retning hunden skal løpe, for som regel løper hun i retningen hvor jeg er. Larissa badet ikke så voldsomt i dag. Et sted fikk hun «anfall» og løp fort rundt og rundt og hit og dit. Assistenten min sier at når hun får slike «anfall», senker hun bakparten mens hun løper. Flink på innkalling. Jeg synes også at Larissa har kommet seg betraktelig når hun må gå i kort bånd. Tidligere dro hun og kavet seg opp en god del, men nå går hun fint ved siden av meg, noen ganger drar hun litt. I sise halvdel av juni i år anbefalte instruktøren ved Veiviseren å begrense Larissas skogsturer til én gang i uken og kun med Ksammen med Kira på 9 år. Tidligere var også Leo på 1 år med. Kanskje det er denne begrensningen vi nå ser resultater av?
I ettermiddag gikk vi til butikken. Hun gikk fint og sikkert og nå vet hun nøyaktig hvor vi skal inne i butikken. Jeg klarte å rote litt og måtte spørre om retningen til kassene. Det høres sikkert rart ut at en som er blind uten lyssans sier at «noen dager føler jeg meg blind». Når jeg går, lager jeg meg et eget kart i fugleperspektiv over hvor jeg går. Noen dager fungerer ikke dette kartet, og ja, da føler jeg meg veldig blind. Retnings- og orienteringssansen føles dårligere. På vei hjem igjen, ba jeg Larissa gå litt til venstre når vi hadde krysset parkeringsplassen, men det viste seg at jeg tok feil og Larissa hadde riktig retning. Ved kryssing av siste vei, så hun en annen hund. Larissa kom først med et enkelt bjeff og hun ble «vinglete» og mer fokusert på den andre hunden enn å gå der jeg ville. Jeg fikk, selv om jeg hadde halvstrup på henne, gitt henne en god korreks og da fant hun ut at det var best å gå der jeg ville og ikke tulle seg for den andre hunden.