I dag tok jeg en telefon til damen for å høre hvordan det gikk med henne og Larissa. Hun kunne fortelle at det gikk veldig fint med Larissa. Hun løp og koste seg. Hun stuper ned i alle vann hun ser, men på slutten får hun bade seg i en ren kulp og får av seg all gjørmen. Noe nytt Larissa nå har begynt med, noe som har kommet etter angrepet av rotweileren, er å komme med ett bjeff i det hun ser en annen hund. damen tror det er fordi hun gjerne vil løpe bort til den andre hunden. Men utenom dette, oppfører hun seg svært bra. Hun er flink på innkalling. Om kvelden går hun inn og legger seg på badet og ligger der hele natten. Hun vekker aldri damen og hun er rolig innendørs. Mange som ser damen og Larissa på tur sammen, synes Larissa er en vakker hund.
Hun spurte meg om hva Larissa gjør når jeg for eksempel får en klem av samboeren min. Hun opplever at hun blir sjalu og forsøker å gå i mellom personene. Akkurat det samme opplever jeg med Larissa også. Hun går i mellom oss, rasper litt med foten eller hopper opp om det første ikke hjelper. Jeg skulle sikkert ha sagt nei til henne, men det blir heller til at vi smiler litt over henne.
De går i mellom for å «løse konflikten». Innstingttivt.
Ja, dette erfarer jeg også. De går mellom og prøver å be oss være forsiktige. Sett tendenser til det samme hos flere av mine spesielt om jeg klemmer personer som er fremmede for hunden spesielt.
Ja, der ser man. Nå har jeg og damen tolket Larissa med menneskelige følelser, og så er grunnen en helt annen i hundens verden, nemlig å dempe konflikter. De er fascinerende dyr! Dette var nytt for meg.
Hunder gjør dette med hverandre også. Hvis de oppfatter to hunder til å bli litt vel voldsomme eller «kranglete» vil gjerne en hund gå mellom enten stille seg opp rolig mellom dem eller gå mellom for så å gå videre uten noe mer om og men. 😉
Det å lære seg litt språk er både spennende og lærerikt.
Jeg har hatt nytte av diverse kurs og også av blant annet lydbøkene av bøkene til Anders Hallgreg, Lars Fældt (disse kan du låne på svensk gjennom nlb), Turid Rugaas (finnes på Norsk).
En førerhundklassiker er denne:
Hunden markerer ikke en fortauskant opp og blir korrigert for dette. Neste gang vil hunden forsøke å dempe situasjonen. en typisk demping er å gå ut i bue (hunder gjør dette hele tiden). Hunden korrigeres for å ikke krysse gata rett. Hunden oppfatter dermed situasjonen som enda mer «ubehaglig» og vil gå enda mer ut i bue. Ond sirkel som lett kan føre til skeive overganger. Spesielt med myke hunder.
Det samme er den typiske å ta fatt i hunden når den endelig kommer. Hunden vil oppfatte det å komme som ubehagelig og man har en hund som mer og mer nølende kommer og en sintere og sintere eier.
Ja, veldig interessant! Jeg har en del av bøkene til Anders Hallgren, men Lars Fäldt har jeg ikke lånt. Jeg har mange bøker, men det var det å få tid til å lese de… 🙂 Kanskje det kan bli julelitteraturen å lese noen hundebøker? Jeg har også en bok jeg en eller annen gang har tenkt å skanne inn, som heter «Bjeffing – språket som høres».
Det er også nytt for meg at hundene går i bue, men en tankevekker og interessant. Dette med hvordan man håndterer hunden når den endelig kommer, er jeg selv bevisst på. Jeg forsøker alltid å rose, klappe og være blid og glad når hunden kommer, selv om den ikke kommer med en gang jeg roper.
boka om bjeffing er innlest. Jeg som bad om den. Den var egentlig litt kjedeligere enn jeg hadde trodd. Det siste jeg leste av hundebøker var en som heter kontaktkontraktet (svensk) den var mye om valpeoppdragelse, men det var en del fine tanker der. Anbefales.