I dag gikk jeg ut for å lufte en siste gang noen minutter før drosjen kom og kjørte oss til Gardermoen. Jeg hadde selvfølgelig klart å glemme den hvite stokken min. Jeg har jo ikke bruk for den når jeg går med Larissa i sele. Vel fremme på Gardermoen ble vi møtt av ledsagertjenesten og vi fikk sjekket oss inn. Jeg ba om å ikke bli plassert på første rad, og jeg fikk vindusplass på rad 15. Vi satt og ventet på en kafé og etter en halv time ble den ene etter den andre hentet. Sikkerhetskontrollen gikk fint. Jeg pleier å ta av henne selen og lar de på andre siden av gjennomgangen ta imot kobbelet til Larissa og lede henne igjennom. Hun piper alltid pga. metallet på kobbelet og på halsbåndet. Vel fremme ved gaten hadde damen ved skranken vært omtenksom og flyttet meg på første rad. Jeg hadde forklart ledsagerdamen hvorfor det ikke var praktisk å sitte på fremste rad og når ledsagerdamen sa at det ikke gikk, var det ingen problem å la meg få sitte på rad 15 likevel. Selve flyturen gikk veldig fint. Larissa var rolig under hele flyturen. Hun er etter ett år sammen med meg, vant til å være ute på reise og oppfører seg rolig. Vi ble fulgt ut i drosjen. Drosjesjåføren sa at hun hadde sett på en reklamefilm fra Blindeforbundet at man ikke skal kontakte førerhunden når den er på jobb. Jeg antar hun mener Ikke forstyrr som Norges Blindeforbund fikk gullfisken for i 2009.
men når vi sto og ventet på bagasjen vår på Flesland, begynte hun å klø seg en god del. Hun fortsatte med dette når jeg kom innenfor døren hjemme. Det var såpass ofte at jeg vurderte å gi henne en kortisontablett, men jeg valgte å vente og se det litt an. Det var en riktig avgjørelse, for som jeg halvveis hadde ventet, sluttet hun å klø seg når hun hadde vært noen minutter hjemme. Dette var da et svært tydelig tegn på stresskløe i forbindelse med reise. Antakelig har hun også flasset en del pga. stresset.