I dag kom fôrverten som passer Larissa på besøk. Jeg fikk være med ut og hilse på min kjære Larissa. Larissa ble glad for å se meg, men det var en behersket gjensynsglede. Oda gikk omtrent av på midten når hun ikke hadde sett meg på en stund, men Larissa synes det er fint å se meg, bra jeg er tilbake, men ikke mer. Hun hoppet med forlabbene opp i fanget på meg og snuste. Vi gikk til en liten park i nærheten og satt i solskinnet og snakket i halvannen times tid. Larissa snuste litt rundt og la seg ned og slappet av. Hun virket fornøyd og harmonisk. Det er ikke tvil om at hun trives der hun er. Jeg vet at hun blir godt tatt vare på. Hun har faktisk ikke forsøkt seg på å opp i sofaer. Dagen før hun ble hentet fant samboeren henne liggende i sofaen men hun hoppet ned når han sa nei til henne. Larissa trives, spiser, sover og leker litt med Mikro på 3-4 mnd. Det var koselig å hilse på fôrverten som passer Larissa. Hun er i trygge hender. Jeg har et inntrykk av at gangfunksjonen min ikke er så aller verst, og det kan være jeg kan få Larissa tilbake litt tidligere enn først tenkt, men det vet jeg ikke før jeg har hatt siste operasjon.